Under krigen var forsyningsnemda i Kirkenes ansvarlig for at sivilbefolkningen fikk tilførsel av mat. Da det var lite kjøtt å få tak i lokalt valgte man å kjøpe reinkjøtt i Karasjok. For å få dette til ble det satt opp transporter med lastebiler som ble sendt gjennom Finland.
I følge Thorbjørn Hallen i Pasvik skjedde det flere ganger under krigen at lastebiler ble sendt til Karasjok vinterstid. Finland var den gang vår nabo også på østsiden av Pasvikelva, men for å krysse grensen måtte bilene ha tillatelse. En av turene gikk med tre lastebiler. Lastebileier Birger Hjelm på Skogfoss var sentral her. Han hadde Reidar Våga med i bilen. En annen fra Skogfoss som var med på turen med sin lastebil var Eivind Gjetmundsen. (Bildet over viser Gjetmundsens Reo.) En risikabel ferd i temperaturer ned til 46 minusgrader.
De tre lastebilene kjørte sørover langs Ishavsveien, på Pasvikelvas østside. Forsyningsnemnda hadde utstyrt de med penger til å kjøpe kjøtt. Ferden gikk rundt Enaresjøen, med overnatting på Enare kirkested. Det var sprengkaldt. I Enare ble vannet tappet av motorene før sjåførene gikk til ro. Bilene hadde bensinmotorer, men ikke motorvarmere eller frostsikker kjølevæske.
Neste morgen var det å starte videre. Først måtte kjølevannet varmes opp og fylles på motorene. Oppvarmingen skjedde på en bryggepanne i kjelleren der de bodde. Med varmt vann på motorene var det lett å få start i den bitende kulden. Denne dagen kom de frem til Karasjok. Her ordnet sjåførene med fyringsvakt, som startet bilene hver time.
Det gikk greit å få kjøpt kjøtt for pengene de hadde fått med seg. I tillegg kjøpte de noe kjøtt til sin egen husholdning. Dette skulle skape problemer på returen, da de måtte få lastet det private kjøttet av før de kom til Kirkenes. Tillatelsen de hadde når det gjaldt grensekrysning gjaldt bare helt nord ved Boris Gleb. Mens karene ønsket å krysse Pasvikelva lengre sør, slik at de kunne stoppe hjemme på tur tilbake til Kirkenes.
Med Birger Hjelm i spissen la de derfor ut på brua ved Nyrud, helt sør i Pasvikdalen. Men før de kom ut på brua, som tyskerne kalte Rentier Brücke, Der ble de stanset av den tyske bruvakta. Hjelm satte i et «perkele!» (helvete). Den tyske vakta svarte «Ah- finländer», og slapp bilene over brua. Finnene var tyskernes allierte. Dermed kom de seg hjem til Skogfoss, og fikk lastet av kjøttet. Men nå måtte de krysse grensa på nytt, for å få de rette stempler i papirene når de kjørte inn i Norge ved Boris Gleb. Det satset de på å få til ved å kjøre over brua på Holmfoss. Turen gikk videre nordover i Pasvik, og ved Holmfosskrysset svingte de utover mot fossen.
Da de skulle inn på brua der ble det stopp. Den tyske bruvakta på norsk side kunne ikke forstå hvorfor de skulle kjøre via Finland til Kirkenes. Etter lang tids parlamentering lot ham dem til slutt slippe utpå brua. Men på motsatt side stod en finsk vakt, og han lot seg ikke overtale. Han påla sjåførene å rygge tilbake. Men å rygge tre lastebiler over brua i sprengkulde, med nedisete ruter og speil var ikke lett. Dertil kom at annen trafikk begynte å hope seg opp.
Stemningen ble amper. Til slutt ga den finske grensevakten opp, og slapp dem over. Dermed kunne de legge i vei videre nordover og krysse grensa i henhold til tillatelsen de hadde fått før ekspedisjonen startet. Med de rette stemplene i sine papirer kunne de kjøre inn i Kirkenes by med ferskt reinkjøtt. Birger Hjelm var med på flere slike turer. Hver gang ble det kjøpt kjøtt privat, og hver gang måtte noen krysse grensa på ikke helt legal måte. Sjåførene ville ikke risikere at det private kjøttet ikke skulle bli tatt av Forsyningsnemnda.