(Bilde over er av Harefoss hvor fløterkoia var inne i skogen på høyre side. Foto 1922: Johs Johannesen/Skogbruksmuseet.)

Ved Harefoss bodde 14 tømmerfløterne i en stor koie på norsk side av elva. Fløterbas var den 37 år gamle Mathis Randa fra Langvasseid. Denne septemberkvelden i 1942 måtte han ta et valg som var spesielt- og vanskelig.

Utover høsten i 1942 ble det fortsatt jobbet med tømmerfløting i Pasvikelva. De siste tømmerlensene var kommet med elva fra Øvre Pasvik til Harefoss, en mil sør for Elvenes. Herfra fulgte elva et trangt parti forbi stryket under Midtvassfjellet. Fjelltoppen henger utover elva som en mage, og er synlig både fra Harefoss og fra Skoltefossen ved Boris Gleb. Tvers over Skoltefossen gikk brua som forbandt kirkestedet Boris Gleb med resten av Finland. Her var det en egen tysk vaktkommando, som kontrollerte alt og alle som passerte over elva. Nedenfor Skoltefossen var strømmen sterk videre til Pasvikelva møtte sjøen ved Elvenes bru. Derfor ble tømmeret samlet opp etter å ha passert Midtvasfjellet. Så ble det sluppet utfor Skoltefossen i kontrollerte mengder, slik at det var mulig å buksere stokkene inn til sagbruket på Elvenes før de forsvant utover fjorden.

Det var begynt å bli mørkt da de fjorten tømmerfløterne tørnet inn på koia, og begynte å lage seg middag. Bulderet fra den kraftige Harefossen hørtes som en jevn dur. Fossen var smal og vannstrømmen kraftig.  Selv den kraftigste Pasvik-laksen hadde ikke noen sjanse til å komme seg opp her. Når tømmerstokkene gikk utfor fossen på ende ble de skutt loddrett opp av vannet igjen et stykke lengre ned. Så la de seg over og fløt videre. Derfor gikk ordet om at kulpen under fossen var det temmelig dypt. Vanntrykket hadde spylt der i tusenvis av år og gravd vekk både grus og fjell. 

I bråket fra fossen så karene som var igjen ute brått at to menn kom til koia. Fløterne så at de to var kledt i russiske uniformer. Den ene bar med seg et ullteppe. De to begynte å snakke på russisk, og holdt frem ullteppet. Fløterne skjønte at dette måtte være rømte fanger, og at de ville bytte ullteppet mot mat. Ingen på laget kunne annet enn noen få ord russisk, så de forsøkte seg på tysk, noe fangene også forstod litt av. Fløterne ba de to russerne om å forsvinne fra området, for tyskere kunne komme når som helst. Selv jobbet de under tysk kommando. Fløterne var på tur inn i koia. De to russerne hadde ingen hast, og ble til og med inn. Dette begynte å bli problematisk for fløterne.

Fløterbas Mathis Randa var en mann med et godt hode. Han var vokst opp i et finsktalende hjem, og hadde som så mange i Pasvik lært å snakke norsk på internatskolen på Strand. Karakterboka fra Strand viste at evnene var der, og Mathis ble som voksen flere ganger valgt som tillitsmann av skogsarbeiderne, og som medlem i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Nå vekslet han blikk med kompisen Einar Beddari. De visste at en av karene på laget var meget tyskvennlig, og hadde fortalt at han var med i Hirden.

Fangene spurte hvordan komme seg til Litza og Murmansk. En av fløterne fikk de to med seg ut, og pekte på en av båtene som lå i fjæra. Han gjorde det forstått at de kunne ta den og ro over elva. Så gikk han med fangene for å vise de et lager med fisk fløterne hadde under noen steiner nær vannkanten. Her kunne fangene forsyne seg før de dro videre. Fløterne samlet seg så i koia for å spise, og regnet med at russerne dro av gårde i mørket. De diskuterte det som hadde skjedd. Var dette ordentlige fanger, eller var de to sluppet av tyskerne for å se hva som skjedde? Fløterne var litt urolige.

Bedre ble det ikke da de to russerne plutselig kom inn i koia igjen en halv time senere. Nå hadde de med seg en kanne som de satte på ovnen for å koke te. Mathis Randa rådførte seg med Einar Beddari, som var født i 1898 og var av de eldste på laget. De to snakket finsk seg imellom. Dette måtte de gjøre noe med. Hvis ikke kom enten tyskerne til å oppdage fangene der de var, eller så kom en av karene på laget til å melde fra til tyskerne. Einar sa seg villig til å bli med Mathis i motorbåten nedover elva til bruvakta ved Skoltefossen. Det var best å være to når man skulle kjøre strekningen i mørket. Før de dro sa Mathis til Valdemar Karinen at han måtte prøve å få fangene vekk før de kom tilbake med tyske soldater. 

Turen til Skoltefossen gikk greit. Mathis og Einar forklarte vaktkommandoen at de hadde fått uønsket besøk på Harefoss. To tyskere ble med fløterne tilbake dit i egen båt. Da de ankom Harefoss to-tre timer senere satt fortsatt russerne i koia og drakk te. De hadde ikke gjort tegn til å komme seg bort fra stedet. Tyskerne tok de to fangene med seg og dro tilbake til Boris Gleb. 

Fløterne hørte ikke noe mer om saken før etter krigen. Da ble hendelsen meldt til politiet, som etterforsket landssviksaker. Mathis Randa og Einar Beddari ble mistenkt for landssvik fordi de dro til Boris Gleb og varslet om de to russerne i september 1942. Politiet avhørte både de mistenkte, samt flere andre på fløterlaget. 

Det endte med en rettssak i Kirkenes i februar 1947. Her ble både Randa og Beddari enstemmig frikjent. Retten mente at de to ikke hadde annet valg enn å melde fra om fangene som dukket opp og slo seg til i koia. Rettens konklusjon var at russerne satte hele fløterlaget i fare med sine handlinger. Men hvor russerne kom fra, og hva som var motivet for å slå seg til på Harefoss, fikk fløterbas Mathis Randa aldri noe svar på. Hverken han eller Einar Beddari snakket siden om det som var hendt. Heller ikke er det kjent hva som videre hendte med de to russefangene.