( Bildet over viser Langvasseid, eller Langfjordbunden, som det var før krigen.)

Tyskerne hadde kommandert folket ut av hjemmene på Lanhgvasseid akkurat da middagen stod på bordet. Like etter brant bygda bak dem der de gikk opp til riksveien. Ved veikrysset ventet politiminister Jonas Lie og politipresident Gard Holtskog, som lovte transport til tunellen i Bjørnevatn. Slik gikk det ikke.

Når folk i etterkrigstidens Sør-Varanger snakket om invasjonsdagene var det de sovjetiske styrkers invasjon i oktober 1944 de mente. Da de tyske styrker hastig trakk seg tilbake mot Vest-Finnmark og Troms, med russerne i hælene, ble livet snudd opp-ned for lokalbefolkningen. Nazistene satte fyr på så mye de maktet under retretten. Her er en femti år gammel fortelling fra min onkel Anton Hesenget, om det som skjedde tretti år tidligere. Han bodde på Langvasseid, to mil sør for Kirkenes i retning Pasvikdalen. Jeg lar Anton fortelle om det som hendte da han var 34 år gammel. Hundre år etter at hans besteforeldre kom til Langvasseid fra Gausdal hadde Anton fortsatt flere dialektord derfra.

Bygda skal brennes

– På dagen lørdag den 21. oktober fikk vi beskjed om å komme oss ut, fordi huset skulle brennes. Vi ble  jaget opp til «Krysset» (Langvasseid vegdele), hvor det skulle komme biler og hente oss. E hadde hesten og vogna med, og en folunge. Tyskeran skulle jo ha dem. Men det kom ingen biler, og det b´ynte å li utpå ettermiddagen. Da sela e av hoppa. Seletøyet heiv e i ei dolpe i myrkanten, og dekte over. E varskudde de andre i familien at e skulle sleppe hesten, og hvis e ikke kom tilbake va e antakelig starta vestover etter fjellet. 

E gikk da nedover bygdeveien mot «Randabakken», kor e slepte hoppa. Folungen fulgte jo mora. Det va tyskera overalt omkring. Nedover til Langvasseid turte e ikke gå. Leif Randa hadde fortalt at veien ble minelagt da han nettopp kom ned fra reinflokken. E tok da innover fjellet sørover mot Firkantvann for å komme me til Langfjordvannet. Vi hadde en båt leggende ved elveosen der. Det va b´ynt å bli skikkelig mørkt. Da e va kommet så langt at e skulle gå ned til Langfjordvannet gikk e på tyske felttelefonlinjer. De va nylig lagt ut. Da gikk e videre sørover for å komme rundt tyskeran. Av og til hørte e dem, og på ny gikk e på telefonledningan. Da e neste gang skulle legge over for å komme ned til Langfjordvannet, va e nesten kommet til Namdalen.

Åling i fjæra

Tyskeran snakka rett ovenfor me, og dem må ha hørt me, for dem ropte «Halt». Men e ga ikke mål fra me, bare gikk. Det hørtes ut som de dro nordover. Det va sånn vognrammel etter bergnabbene mot Langvasseid. E ska si at da va man ikke så lite lessen, man visste jo ikke om dem ville skyte. Men det gikk nu bra. E kom ned til vannet, og starta nordover langs vannkanten, tilbake mot Langvasseid. Hele tida hørte e tyskeran oppe i fjellet over me. Da e kom mot nordenden av Langfjordvannet hørte e tyskeran mye nærmere igjen. De transporterte utstyr nordover langs Dalveien, kjerreveien som gikk til jordstykket vårt. Opp og ned kjørte de. E va ikke høy i hatten der e åla me frem etter fjæra nedenfor veien. Man kunne lett bli oppdaga av hestekjøreran. Om dem skaut va man ferdig. Helt bort til elva og båten åla e.

Til Grønnbekk-gamma

Det va blåst opp en liten bris fra nord. E skjøv båten ut og lot me drive sørover. Av og til skratta e som ei rype. Det va signal til brødrene mine, Albert og Otto, i tilfelle de og hadde kommet seg avgårde. Men e fikk ikke svar. Så e dreiv inntil brattberget på vestsiden av vannet. I ei ur der henta e en tyskmauser og ammunisjon. Mauseren og noen andre børser hadde vi gjemt der noen uker før. Litt lengre sør trakk e båten på land og dekte den med torv og kvist. Så b´ynte e å gå vestover til Sagvannet. Ved utløpet der hadde Aksel Lorentsen en båt liggende. E tok den og b´ynte å drive søretter vannet. Avtalen med de andre va at vi skulle møtes ved Grønnbekk-gamma på vestsiden av Sagvannet.

Nord for gamma gikk e i land. Om det va tyskera i område visste e ikke. E b´ynte forsiktig å nærme me gamma. E lista me frem så stille e kunn. Det va jo ikke godt å vite ka eller kem som kunne være inne. Gamma va ikke låst, det va bare en krok for døra. Men den va heller ikke på. Lenge lå e og lurte. E hørte ikke nå´t. E va spent, og til slutt fant e et trestykke. E gikk litt i fra, og så dryla e trestykket i døra. Det blei et salig rabalder, men det hørtes ikke nå´t innefra. Så e gikk frem med børsa i anlegg og åpna døra. Det va heldigvis ingen der inne, fortalte Anton.

I båt over Langfjorden

I mellomtiden hadde brødrene Albert og Otto Hesenget, samt Leif Randa også satt kursen vestover i mørket. Ved veikrysset på Langvasseid hadde tyske befal satt de til å grave skyttergraver. Det var et arbeid de ikke likte, og de hadde ingen intensjoner om å bli tvunget til å fortsette i den jobben. Ikke visste de at to norske SIS-agenter, Torstein Raaby og Kåre Karlsen, lå i fjellet vest for Langavsseid og rapporterte til England. Men de hadde fått meldinger via motstandsfolk om å forberede seg med litt mat og planlegge for flukt når frontlinjen nærmet seg.

Karene forsøkte å følge samme rute som Anton. Men de kom stadig borti nye telefonlinjer og hørte i mørket mange tyskere komme i mot gjennom terrenget. Karene snudde og tok seg tilbake til Leifs hjemsted, Randabakken på østsiden av Langfjorden. Da stod hele hjembygda i brann. Bygningene var oversprøytet med bensin av en tropp tyskere som noen timer tidligere kom på sykkel. I flere av hjemmene stod middagen på bordet akkurat da. Da soldatene leide syklene sine opp Langvasseidbakken igjen brant det lystig bak dem.

Da Albert Otto og Leif endelig var kommet seg ned til fjorden tok de Randafamiliens båt. De rodde over fjorden med tunge åretak, så langt ute at lyset fra den brennende bygda ikke rakk dem. Oppe på Randabakken brant det i det gamle huset der Leif var født. Men familiens nye hus ble stående. Der bodde fortsatt tyske befalingsmenn i andre etasje.

Transporten som ikke kom

Folket som var drevet fra sine hjem på Langvasseid fikk ingen transport til Bjørnevatn som de var lovet. Selveste politiminister Jonas Lie og politipresident Gard Holtskog stod på Langvasseid-krysset da de kom gående opp fra bygda, bærende på det lille de hadde fått med seg. Etter en tale der nazistene truet med det som ville skje når de røde horder kom fra øst, dro de høye herrer i sin ventende bil, og etterlot folket til seg selv. Da mørket falt på måtte kvinner, barn og eldre be om å få losji hos Janna og Helmer Figenschou. Huset deres ved veikrysset var så langt ikke satt i brann. Det var en dyster stemning som rådet den kvelden. 

I hundre år hadde familiene på Langvasseid ryddet og dyrket jorder, og bygget opp sine gårder. Nå så de det røde skjæret fra brannene i bygda gjennom Figenschous rutete vinduer. Dyrene de eide var skutt. Ingenting skulle stå igjen etter at tyskerne trakk seg tilbake. 

Med geværet pekende mot gammedøra

I Grønnbekk-gamma spiste Anton litt mat han hadde med seg i en ryggsekk. Søvnen begynte å sige på så han ville prøve å ta seg en strekk i øverkøya:

– E kraup nu opp. Geværet hadde e med, det va bare å trekke av. E lå og blunda litt. Og våkna. E blunda igjen, og våkna. Sånn holdt e på. Så våkna e brått. Da va e sikker på at det va nå´n utafor. E sette me opp i køya og satt musestille, med geværet klart. Spent som ei stålfjær satt e. Det hørtes ikke nå´t. Men e va sikker på at det va folk ute. E tenkte at e skal nu ikke gi lyd fra me, så e venta. 

Og så gikk døra opp. Det va ingen utafor, men e syntes at det va nå´n som kviskra. Så hørte e: Anton, e du der?. Ja, svarte e, bare kom inn!

I skjul ved Hammervann

Den dagen sov de fire bak noen steiner nær gamma. Samme dag stod de siste kamper på østsiden av Pasvikelva ved Trangsund. De tyske baktropper tok seg inn i Norge og brua over Holmfossen ble sprengt. Russiske tropper stod nå i Jarfjord, mens tyskerne fortsatt holdt stand ved Elvenes, samt fra Nikkeli og sørover på begge sider av Pasvikelva.

Da det begynte å ble mørkt startet de fire karene å gå nordvestover, mot vannet Skalvijærvi. Der skulle Leifs bror Mathis Randa være med det som var igjen av reinflokken etter tre år med krig. Det var helt mørkt da de kom frem. De så reiner beveget seg som skygger. Leif gikk frem for å undersøke. Han smøg seg mellom steinene og rautet som en reinkalv for å dekke lyden av sine bevegelser. 

Leif kjente så igjen broren Mathis i mørket, og snart var alle fem samlet. En reinkalv ble slaktet som proviant. Noen temmede oksereiner skulle de ha med, og kalvekjøttet ble pakket i kløvsekker. Anton Hesenget tok også med seg en simle i tøm. Så startet ferden sørover, til Hammervann en mil unna. Her var terrenget urete, og dekket av store steinblokker. Ideelt som skjulested. Her blir de værende de neste døgn. Fra øst hørtes kanoner og drønn fra sprengninger. Russerne skjøt fra Holmfossområdet i nordlig retning. Om kvelden så de himmelhøye flammer ved Nikkeli, og regnet med at det var bensinlagre som brant. Bak seg hørte de lyder av soldater som marsjerte vestover, mot Neiden.

Tusen bål langs vannkanten

Den tredje dagen var det stille og rolig. Karene fant ut at de burde ta seg til bygda igjen for å finne ut hvordan situasjonen var. Forsiktig gikk de, spent på om de møtte noen. De passerte Sagvannet og fulgte stien mot Langvasseid. Snart fant de en fyrstikkeske med russiske bokstaver. Like etter fant de også en støvelhæl. Da de fikk utsikt til Langfjordvannet lyste det i bål langs hele den syv kilometer lange bredden på motsatt side. I lyset fra bålene så de tusenvis av soldater og hester. Lydene de hørte sa dem at nå var russerne kommet.

Den tyske okkupasjonen var over. For Anton og familien var situasjonen lik det den var for de fleste i området. Hus og hjem var borte, og vinteren stod for døra. Men det var i alle fall blitt fred.