(Bildet over: På Langfjorden slet folk og hester seg frem for å komme seg i ly av været.)

Det er den 12. februar, det snør litt, og året er 1917. Ved enden av Langfjorden er treåringen Albert ute og aker sammen med femåringen Marta. I den bratte ḱneika fra huset mot nerjordet får ungene god fart. Ute på fjorden ser de hester og sleder som kommer fra Kirkenes. Men så blåser det opp, og ungene blir ropt inn.

Vinden tiltar i styrke. Snøen pisker mot ansiktet til de som er ute. Uværet kommer brått og blir uvanlig sterkt. Så ille at Albert og den fire år eldre broren Anton fortsatt snakker om det seksti år senere. De bor da fortsatt på Hesenget-gården ved fjordenden på Langvasseid.

Lasskjørerne kommer innover Langfjorden fra Kirkenes, med vinden og snødrevet i ryggen. Det er krig i Europa. Varetransporten til Finland og Russland gjennom Kattegat er blokkert. Over havna i Kirkenes kommer derfor varer som er i transitt til Finland. Lassene blir kjørt med hest og slede gjennom byen og videre til Langfjorden ved Sandnes. Herfra følger de Langfjorddalen sørover til Svanvik, og så Pasvikdalen mot Enare og Ivalo.

Vanligvis kjører hestekarene videre til Strand, hvor Rauhala har en stor stall der hestene kan stå over natten. Men i dag blåser vinden gjennom marg og bein. Skogvokter Anders Ryeng i Øvre Pasvik beskriver det senere som om vinden kom inn gjennom alle nålehull i pesken. Derfor finner hestekarene ut at det ikke er tilrådelig å starte videre mot Strand. Det er åtte kilometer dit, så de blir på Langvasseid.

De stopper hos Hesenget, hvor gamlemor Mari og svigerdatter Anna er alene hjemme med de fire barna. Husbonden Edvard er kjørt til Kirkenes med hest for å handle. Anna kom selv inn Langfjorden første gang som niåring, sammen med foreldrene. De kom flyttende fra Oppdal, lokket av utsiktene til å bygge opp en tilværelse med egen gårdsdrift på Holmfoss ved russegrensa. Ni år senere ble hun gift med mannen som rodde familien innover fjorden denne sommerdagen, Edvard Hesenget. Han overtok snart sin hjemgård ved bunnen av Langfjorden. Dermed ble unge Anna frue på den vel 70 år gamle gården, som var den først etablerte ved Langfjorden etter at området ble en del av Norge i 1826.

Da uværet slår til er Anna knapt 26, og har et stort ansvar på sine skuldre. Da hun ser utover fjorden skjønner hun at dette kommer til å bli ille, og ordner i all hast inn mere ved for å holde huset varmt gjennom uværet. Dette kunne hennes datter Ildrid (født 1926) fortelle i påsken 2023. Kjørekarene setter hestene inn der det er ledig plass på gården. Selv om det er en måned siden sola vendte tilbake er dagen fortsatt kort. Karene som kommer hjelper til med å bære ved og vann til hus og fjøs før mørket siger på. Kjørekaren Anderson, som senere skal bli kjent for «Anderson-jordet» på Hesseng, tar kommandoen. De fire-fem karene ber Anna om å holde seg inne, de tar selv fjøsstellet denne kvelden.

Men så vet de at det skulle starte en kar fra Kirkenes like etter at de dro. Han kommer ikke før det blir mørkt. De eneste de kan gjøre er å sette en lampe i vinduet som vender mot fjorden, i håp om at det kan lede kjørekaren på rett vei. Lampa blir stilt med så høy varme som mulig. Det skal snart vise seg at dette er til hjelp før kjørekaren der ute. Det dunker i dørstokken ute og en isete mann kommer inn. Han må stå ved ovnen og tine opp skjegg og barter før han får åpnet munnen nok til å snakke. Hadde han ikke sett lyset der fremme hadde han kanskje havnet i råka ved elveutløpet nedenfor gården, for hesten ville holde kursen litt mot været kan han fortelle.

Midt oppi det hele kom også 18 år gamle Magnus Randa kavende på ski vestfra fjellet, hvor han har vært og flyttet tøm-reinene. Han måtte stå lenge i ly av skjåen ved elva før det spaknertsåpass at han turte å sette i vei mot våningshuset tredve meter unna.

Magnus varmet seg en stund mens han ventet på at vindkastene avtok litt. Så satte han i vei mot huset til Kaisa Letho. Derfra og hjem gikk veien i ly av bjørkeskogen og han var berget. Men husbonden Edvard Hesenget kommer ikke hjem fra Kirkenes denne dagen. På gården må de bare anta at han har gitt seg igjen i byen på grunn av været. 

Utpå natten gir uværet seg. Karene som har sovet på kjøkkengulvet setter om morgenen i gang ute. De måker opp vei til fjøs og uthus. Anderson tar igjen kommandoen. Meterhøye kanaler blir det i snøen. Utpå dagen kommer Edvard kjørende hjem. Etter en lengere diskusjon med Politi-Anton i Kirkenes dagen før var han blitt nektet å fare. Politi-Anton mente de hjemme skjønte hvor han var.

Ingen menneskeliv gikk tapt i Sør-Varanger, men flere skal ha omkommet på nordsida av Varangerfjorden i uværet i 1917. Blant annet skal det ved Vadsø ha vært funnet en person som hadde søkt ly under en hvelvet båt som var dratt på land før vinteren.

(Historien er skrevet ned ca 1975 under en samtale med Albert og Anton Hesenget på Langvasseid, senere supplert med informasjon fra deres søster Ildrid Hesenget Jenssen.)