Fosen-saken, og demonstrasjonene i forbindelse med den, har brakt til torgs ny debatt om reindrift som taper beitemark til utbygginger «til samfunnets beste». Mens Finnmark for 15 år siden var et område der det ikke skulle planlegges med vindkraft, er det nå snarere tvert om. Motstanden mot dette vokser. Også enkelte reindriftsutøvere som en gang sa ja angrer seg nå. Likevel mener forkjemperne at det hele lar seg løse ved dialog med reindrifta. Dialog om hva og på hvilke premisser?

Ikke nok med at Finnmark tappes for folk, og både skoleungdommer og arbeidstakere er en mangelvare. I stedet for å forsøke å enes om en vei ut av dette uføret startes nye strider innad i fylket, trigget av vindkraft- og gruvebygging. I kjølvannet av Fosen-demonstrasjonene og regjeringens innrømmelser står nå også samer mot samer, og sametingspolitikere mot sametingspolitikere. I tillegg står omtrent hele storsamfunnet mot reindrifta. For meg som er oppvokst i reindrifta, og har tilbrakt mesteparten av min levetid i Finnmark er det sårt å se, både utviklingen innen reindrifta, og den nær meningsløse oppfatningen av hvordan det er å drive med rein.

Det grønne alibiet

I dag brukes «Det grønne skiftet» som alibi for all utbygging. Senest i dag fra ordføreren på Hamar som påstod at det å bygge et datasenter for å huse Tik-Tok-data var en del av det grønne skiftet. Når har Facebook, Tik-Tok, Snapchat eller Bitcoin brakt verden videre og gitt mat til sultne munner?? Vår trykking på mobiltelefonen krever at stadig kraftverk bygges, og det er så langt fra det grønne skiftet som det går an.

Også i Finnmark brukes mantraet om «Det grønne skiftet», som forklarende for alle planlagt nedbygging av naturen. Også det står reindrifta i veien for, i og med at de er i mot utbygging av vindparker og kraftlinjer. Reindrifta, som leverer det mest «grønne produktet» innen næringsmidler i Norge, ødelegger altså for det grønne skiftet bare med sin tilstedeværelse.

«Det skal vi løse med dialog», sier de som fronter utbyggingene, og planlegger hvordan de skal komme rundt denne hindringen.

Det siste er i mine ører like useriøst og hovmodig som å si at vi skal bygge vindmøller i kornåkeren til bøndene på Østlandet, men ikke før vi har hatt dialog med dem.

For seksti år siden var det bare de mest dedikerte som orket å drive med rein

Jeg har stått ute om ettermiddagene og flådd rein fra jeg gikk i småskolen midt på sekstitallet. Det var i en tid da snøskuteren knapt var funnet opp, biler var rasjonert og ikke alle hus hadde innlagt strøm. Langt mindre varmt vann og WC. Det å være reineier den gang var et evig fysisk slit, med lange dager til fots, på ski eller på en slede bak en rein som gikk i gangfart. Ingen kunne ha spesielt store reinflokker. Det var rett og slett ikke mulig å holde kontroll over mange rein uten motoriserte hjelpemidler. Så viser da statistikken også at kun noen få tusen rein ble slaktet i Finnmark, når man går seksti år tilbake i tid. Men mange levde likevel av reindrift. Økonomisk var det for de fleste ikke noe å rope hurra for. I alle fall var det i Sør-Varanger få reineiere som kunne si at de hadde god råd. Men de holdt på med noe de trivdes med, de var idealister som klarte seg med lite. Mange av dem hadde vært i lønnet arbeid, men vendt tilbake til det frie livet på fjellet og i skogen. Selv om den fysiske aktiviteten var så stor at de daglig kunne spise tykke fleskeskiver uten å legge på seg.

Mekaniseringen ga et enormt statusløft

Så kom snøskuterne for alvor inn i reindrifta, fra slutten av 1960-tallet. Siden det var et driftsmiddel slapp de som drev med rein å betale toll, og etter hvert moms på snøskuteren. Den ble en overkommelig investering for de aller fleste. Etter hvert fikk også de som bare hadde noen få rein, og bare deltok i arbeidet når det var behov for ekstra hjelp, sin egen snøskuter. I løpet av noen få år snudde reindriftas status. Det var ikke lengre et yrke for de som ikke ville jobbe i industrien, eller for de som evnet å leve på små insekter, eller for de som greide å takle det fysiske slitet. Det ble populært å drive med rein. Med snøskuteren ble avstandene mye kortere. Livet ble lettere. Man kunne være mere hjemme, og man slapp netter ute i telt eller små hytter som måtte fyres opp om kvelden.

«Alle» ville leve det frie livet på fjellet og kjøre snøskuter. Ikke bare i Finnmark. Det samme gjaldt også i Nord-Finland, fortalte en amanuensis ved Høyskolen i Finnmark da jeg tok et kurs der for et par tiår siden. Mens jentene gikk på skole og utdannet seg vekk fra regionen, kjørte guttene snøskuter, og ble senere boende i hjembygda uten å finne noen å stifte familie sammen med. En situasjon som er vel kjent sirkumpolart.

Reindrifta ble omorganisert av staten

I 1978 kom ny reindriftslov, med krav til ny organisering i enheter og distrikter. Reindrifta kom også inn under landbruksoppgjøret. Utøverne fikk driftsstøtte, og staten fikk verktøy til regulering og omstrukturering. Nå ble fokuset i større grad rettet mot å produsere kalver for slakt. Borte ble hjemmeslakting, eller slakting ved samlegjerdet. Mange vil påstå at både størrelse og kvalitet på reinskrottene gikk ned. Reinslakteri ble bygget opp, og de halvville dyrene har siden da blitt fraktet både 30 og 50 mil på lastebiler, hvor reinen står i tre etasjer på sin siste reis. Det er andre enn reineierne som har tjent seg rike på det. Men selv om staten strukturerte og innførte ordninger for det meste greide de ikke å holde kontroll over antall rein på beite. «Loven er i boka, og ikke på vidda», sa enkelte reineiere.

Utviklingen fremtvang større enheter

Snøskutere, ATV, mobiltelefon, E-bjeller, droner og bruk av helikoptre måtte medføre endringer for reineierne. Utgiftene til drifta økte fra omtrent ingenting til det som tidligere var en årslønn, kanskje mer. Dette måtte kompenseres med større reinflokker. Kalvene fra de første hundre-, eller kanskje de første to hundre simlene, gikk med til å dekke løpende utgifter til maskinparken. Man måtte øke på med flere simler for å ha penger til mat og hus, men motoriseringen gjorde det mulig å holde oversikt over flere rein.

Større enheter – større utfordringer

Med flere dyr på beite økte også sårbarheten. Faren for sammenblanding med andre flokker ble større. Ble det dårlige beiteforhold et sted var det verre å finne et ledig område å flytte til. Enkelte år har det gitt utslag i stor reindød på vinterbeite.

Flere rein har også betydd større tap til rovdyr. Mens forskerne for 15-16 år siden var opptatt av at jerven holdt på å bli innavlet fordi det var så få individer igjen, har man siden måtte gå i gang med årlig helikopterjakt etter dette lille forhatte rovdyret. På Varangerhalvøya har i lang tid foregått et fjellrevprosjekt, for å hindre at denne arktiske revearten utryddes. En av truslene er at den blir drept av rødreven, som også har etablert seg på vidda. «Rødreven skal ikke klare seg på Varanger-vidda om vinteren, men gjør det nå fordi det står så mye rein igjen der uten tilsyn når flokken er flyttet til vinterbeitet», forklarte en som jobbet i Fjellrevprosjektet på et møte for reve- og jervejegere i Varangerbotn. «Forskningen vår har vist at det er gjenstående rein på sommerbeitet som er motoren i problemet, fordi jerv blir værende der og lever på rein gjennom vinteren. Med det holder jerven rødreven med mat, samtidig som jerven selv er klar med nye valpekull om våren når all reinen vender tilbake til sommerbeite».

Det å øke flokkene kunne ikke fortsette det uendelige. Dermed var det andre utveier som måtte velges. Antall eiere måtte reduseres. Også bruk av reinbeitene måtte gjennomgås. Staten påla de enkelte reineierne å ordne med det. Det har flere steder endt i konflikter både mellom beitedistrikter, og kanskje også mellom folk av samme familie. Ble man ikke enige havnet sakene for retten, hvor også jeg har sittet som meddommer for å løse en konflikt mellom en stor og en liten part. I tillegg har det stadig kommet opp nye mil med reingjerder på kryss og tvers i fylket.

Motorferdsel skapte nye brukere av beitelandet

Et av stedene pengene fra reindrifta blir av, er hos de som selger og reparerer terrengkjøretøy. I begynnelsen var det brukte snøskutere fra reindrifta som bidre til å «motorisere» utmarks-Finnmark. Flere og flere snøskutere ble spredd ut i befolkningen. Etterhvert som velstanden økte fikk folk råd til å kjøpe nye skutere, til seg selv, til ektefellen, og etter hvert til barna.

En ny kultur vokste frem. Snøskuterne gjorde det mulig for alle å komme til fjells, ikke bare de som gadd å gå på ski i dagevis. Med skuterne fulgte bygging av gammer og hytter. Snøskuterne på fjellet førte og til problemer for reindrifta. Mens gjeterne selv passet på hvor de kjørte, slik at reinen holdt seg mest mulig i ro, gjaldt ikke dette de andre som kjørte i fjellet. Skuterspor virker som ferdselsårer for dyrene, så det ble mer jobb å holde på med rein i de områdene der ferdselen var størst.

Med tiden er det glemt at det tidligere ikke var sånn at alle i Finnmark hadde mulighet til å dra på snøskuter til skogs eller til fjells når det passet dem. Nå er det et folkekrav at fjellet skal være tilgjengelig for alle de som kjører snøskuter og ATV. Dette er allerede tatt opp i media etter demonstrasjonene mot Fosen-møllene, av samer som minner om at det finnes andre samer enn de som driver med rein. For 50 år siden var det omtrent bare reineierne som brukte utmarka i fylket. De kunne planlegge drifta ut fra det. De trengte ikke ta hensyn til skuterløyper, hundeløyper eller trafikk til hytter og gammer, som den gang ikke fantes i vinterbeiteområdet. Tilgang og størrelse på vinterbeitet er det som begrenser størrelsen på reinflokkene. Om sommeren klarer dyra alltid å finne mat nok.

Reduserte beite områder får uungåelig konsekvenser

I tillegg til alt det som over tid har redusert reinbeitene litt etter litt, kommer nå stadig meldinger om at Finnmark trenger mer kraft og flere kraftlinjer for at det skal være mulig for folk og næringsliv å bli værende her. Harald Hirsti var sekretær i et reinbeitedistrikt i Tana. Han redegjorde under et møte om nye kraftlinjer der hvordan reindrifta hele tida hadde måtte vike for den ene lille utbyggingen etter den andre. For eksempel hvordan et hyttefelt hadde endret reinens valg av kalvingsområder, som igjen hadde ført til at kalvene ble et lettere bytte for ørn. Det som naturen har tilpasset gjennom årtusener endrer vi mennesker med en signatur. Til slutt går det ikke i hop lengre.

Naturinngrep medfører en konsekvens for reindrifta, uansett hvordan det oppleves for den som bare ser rein langs veien, eller ser på Dagsrevyen at reinen kan gå tett opp til vindmøller. Legger man beslag på beiteområder, betyr det at det er mat til færre rein, og igjen at det er færre som kan leve av reindrift.

Hvilket Finnmark skal vi ha?

Det hele er vel et valg om hvilket Finnmark vi skal ha. Det er ikke tvil om at fylket er i endring. Utviklingen over tid har tvunget folk bort fra distriktene, fra reindrift, landbruk og fiskerier. Disse næringene må drives i en stadig større målestokk for å gi noe igjen til de som satser på dem. Fylket blir i større og større grad en leverandør av råvarer til industrien andre steder, det være seg kjøtt og fisk, eller strøm. Til og med gress har vært eksportert ut av fylket enkelte år når det har vært dårlige avlinger i sør.

Folk bor ikke i Finnmark på grunn av den klare lufta eller det barske klimaet. Mange bor her fordi de er født her, eller fordi de for en periode kan tjener mere penger enn andre steder. Andre igjen bor her fordi det bare er her de kan kjøre snøskuter og drive med jakt og fiske, leve det frie liv som de ikke kan gjøre noen andre steder. Grunnene er mange og forskjellige, men stadig færre velger likevel å slå seg ned her.

Reineierne bor her fordi det bare er her de kan drive med rein. Det er det som Finnmark er mest kjent for, og som er et symbol for fylket. Levesettet er videreføring av en århundrelang tradisjon. Deler av reindriftslivet er i stadig endring på grunn av endrede rammefaktorer gitt av samfunnet rundt. Men man kommer aldri forbi at grunnlaget er Finnmarks-naturen. Når noen vil ha en ny bit av den må andre gi fra seg den biten. Det kommer man ikke forbi med dialog. Det er en ovenfra og ned-holdning å hevde at «når vi snakker med dere vil dere forstå at vi har rett til å ta det beiteområdet».

Jeg synes en NRK-artikkel med Kate Utsi i Tana gir uttrykk for situasjonen sett fra ulike steder når det gjelder fremtidens Finnmark.

Og jeg tenker på det distriktsleder Egil Kalliainen sa til den utenlandske gruveledelsen ved AS Sydvaranger da vi var i møte der for ti år den: «Dere må ta hensyn til at når dere er ferdige her skal vi fortsatt være her og drive med rein». Det tror jeg at også alle politikerne i Finnmark bør ta inn over seg.