(Bildet over: Bjørnevannet var et spisskammer for fiskesultne gruvearbeidere etter 1906.)

Blant de første gruvearbeiderne som kom til Bjørnevatn etter oppstarten i 1906 fantes mange som drev med jakt og fiske. Med kun en fridag i uka ble tida knapp, så det ble rift om å kapre de beste fiskeplassene. Da også brukskollisjon oppstod fant partene ut at her måtte det megles.

I dagens tettsted Bjørnevatn, som da gruvearbeidet startet fikk navnet Grubebyen, bodde flere jegere og fiskere. Navn som Toresen, Ellefsen, Grønbeck, Greiner, Johansson, Lorentsen, Waatsveen og Stull-Hansen var av de som ble nevnt når historier om jakt og fiske ble fortalt av min foreldregenerasjon. Selv om det bare var søndagen de hadde som fridag, var det mange av de som satte opp små hytter, til dels langt fra allfarvei. De kunne være ved Ørnevann, Sagvann, Harefoss eller i Sandnesdalen.

I tillegg ble selvfølgelig vannene nær Grubebyen flittig besøkt. Man trengte ikke gå langt for å komme til gode fiskevann, som det lille Sandbunnvannet eller det mye større «Bjørnevandet». Bjørnevannet, som i dag er som en andedam å regne, var på størrelse med Ørnevann før det ble tappet ned i 1957, og senere fylt med gråberg. Dagens «Rognmobukt» var før 1957 en del av Bjørnevannet.

Her ved Bjørnevannet møttes de en søndag morgen, arbeiderne Stull-Hansen og Waatsveen. De hadde begge vært her og satt garn etter arbeidstid, i mørket kvelden før, og nå skulle den forventede fangsten hentes. Men som det kan skje i mørke og uten tekniske hjelpemidler, garnene var satt på samme sted og på kryss.

Fangst ble det ikke, og stemningen var laber, kanskje også amper. Den ene mente at han hadde vært her før den andre, i alle fall når det gjaldt ankomsten til Sydvaranger, så derfor hadde han større rett til å fiske i Bjørnevannet. Dette argumentet ble ikke godtatt av den andre, og dermed var konflikten fastlåst. Etter noe diskusjon fant Waatsveen og Stull-Hansen ut at de fikk gå en mils vei sørover, til Langvasseid. Der bodde en tredje Sydvaranger-arbeider, Edvard Randa. Han mente de kunne være dommer i saken.

Edvard Randa hadde i alle fall vært lengre i området enn gjestene han fikk litt utpå formiddagen denne søndagen. Han var født på Langvasseid i 1871, av foreldre som var innvandret fra Finland. Det var kanskje ikke hans største fortrinn, men han var nok kjent som en rettskaffen mann, og brukte Bibelen som rettesnor når det trengtes.

Da de to fiskerne hadde lagt frem sitt ærende, hentet Edvard sin finske Bibel og begynte å bla i den. Waatsveen og Stull-Hansen måtte bare avvente, men fikk nok en kopp kaffe eller to hos fru Laura. Til slutt slo Edvard Bibelen sammen og forkynte svaret:

– Vårherre har satt mennesket til å råde over Jorda og alle dens skapninger, også fisken i vannet. Men hverken Stull-Hansen eller Waatsveen er nevnt ved navn, så dere har like store rettigheter. Dermed må dere selv avklare bruken av Bjørnevannet dere imellom, mente Edvard Randa.

Waatsveen og Stull-Hansen takket for kaffen og svaret og startet vandringen hjemover igjen. Konflikten var løst. Edvard Randas løsning er siden blitt gjenbrukt i mange sammenhenger i norsk politikk, ikke alltid med like godt resultat som denne om fiskeretten i Bjørnevannet: Konflikter skal løses på lavest mulig nivå, og brukerne i mellom!