Så kom meldingen om at Dagnys tid her på jord var omme. Den trygge og alltid blide mammaen, som vi ble kjent med da vi gikk i ungdomsskolen sammen med hennes barn for et halvt århundre siden. Da hadde Dagny og Åsmund flyttet inn i nytt hus på Sandnes. Etter en litt omflakkende tilværelse med blant annet noen år i Sverige, etablerte de seg i Sundelinveien. Med fem barn i flokken ble deres hjem et samlingspunkt for mange i den oppvoksende slekt. Alltid vanket der kaffe, godt humør og raske replikker.
Senere ble jeg kjent med Dagny på en annen måte. Litt etter litt, og fordi vi tilfeldig treftes noen ganger når vi om våren var i Øvre Pasvik. Sittende ved elva, for å oppleve det yrende livet som vendte tilbake etter lange kalde vintre, utvekslet vi historier. Dagny elsket Øvre Pasvik. Der var hun født, og der hadde hun hatt sin barndom og ungdom. Selv om barndomstiden hadde vært preget av fattigdom og mye motgang, søkte Dagny stadig tilbake til stedene hun kjente som barn.
Når vi treftes kunne hun fortelle forskjellige ting fra oppveksten ved Hestefossen, hvor hun hadde vært yngst i barneflokken. Etter hvert ble Dagny en jeg ringte til for å få kunnskap om forskjellige ting som var skjedd i området under og etter krigen. Alltid hadde hun forklarende svar, og alltid var det latter med i samtalen. Selv om stemmen i blant hardnet når hun omtalte noe hun ikke likte.
Sterkest inntrykk gjorde nok hennes fortelling om nøden som fulgte etter flukten fra Hestefoss i oktober 1944. Etter at en vennlig tysk soldat hadde fortalt familien at vokterboligen de bodde i ville bli tatt av flommen når kraftverksdammen lengre opp i elva ble sprengt, dro foreldrene med syvårige Dagny i båt nedover elva til Noatun. «Jeg så opp på den tyske bruvakta. Han stod oppe på Nyrudbrua med maskinpistol over skuldra, og fulgte oss med øynene der vi passerte. Det var som å være i en film», fortalte Dagny 75 år senere.
Dammen ble sprengt, men flommen tok ikke huset. Det gjorde imidlertid de sovjetiske soldatene, som drev tyskerne tilbake et par dager senere. Da Dagnys eldre søstre dro hjem for å hente ting var huset revet, og var under frakt over Pasvikelva. Med det ble epoken som oppsittere på Hestefoss erstattet med en tilværelse i en etterlatt tyskerbrakke på Gjøkåsen.
Vel ti år senere traff Dagny sin store kjærlighet i Åsmund. Barna kom raskt, og det ble med årene fem i tallet. Senere har nye generasjoner kommet til. Tapet av Dagny vil merkes av mange, og tankene går til hennes etterlatte. Vi lyser fred over hennes minne.
Som et av barna til Dagny Rognmo er jeg takknemlig for å ha fått vokst opp i et hjem med en mor og en far som var glad i hverandre til siste slutt og oss barna ❤
Det kom til uttrykk i mye latter,mors vakre sang,musikk og mange gjester som satte pris på den varme stemningen i hjemmet vårt. Vår mor Dagny viste sin omsorg for oss barna ved å både strikke og sy til oss barna . De var også begge kunnskapsrike og reflekterte . Mor lærte seg mange ferdigheter blaa å veve og sy skaller i voksen alder. Ja vi fikk både lære mye og oppleve mye .
Min far forsto blaa betydningen av å gi oss grunnleggende bibelkunnskap. Han kom hjem med flere bind ,rikt illustrert med bilder av Noa og vannflommen,Moses og Abraham . IDAG trøster LØFTE i Bibelens siste bok meg i Åpenb 21:3-4,6
«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne og døden skal ikke være mer » Skriv for dette er PÅLITELIGE OG SANNE ORD .