Denne historien fortalte to av mine onkler, Otto og Albert Hesenget, i 1996

– Det var andre tysk-vinteren. Vi drev tømmer for AS Sydvaranger ved Krokvannan og Appervann. Skogvokter Elverum hadde blinket trærne. Han blinket en enorm furupå nordsiden av kjøreveien mellom Krokvann og Appervann. Den ble målt til 7 kubikk, og da bare selve stammen opp til en kløft. Elverum sa da han blinket treet at dette var sikkert så råttent at faren vår, Edvard Hesenget kunne få det til brensel.

Saget i fem kvarter

Det var de tre brødrene Anton, Albert og Ole Hesenget som skulle felle og kjøre ut dette treet, som det siste denne vinteren. De felte treet med en håndsag, en «tømmersvans», som var 1,35m lang. To saget mens den tredje stod som innbytter. De byttet inn en mann hvert kvarter. På de tykkeste hadde de bare ca 15 cm å sage på. Treet var altså ca 120 cm i diameter. Etter 1 time og et kvarter måtte treet overende, og det med et kjempe brak. Det viste seg at treet omtrent ikke var råttent i det hele tatt. Bare helt nede ved rota var det en liten råtten-sprekk, som man klarte å kile hånda inn i.

For dårlig kjørevei

Opp til kløfta der treet delte seg var det 7 meter. Av hver stamme ovenfor kløfta ble det sagstokker på 4 og 4,5 meter. I tillegg ble det av to rette grener sagstokker på 3,5 og 4 meter. Sagstokkene de fikk ovenfor kløfta var altså ikke med i de målte 7 kubikk. Rotstokken skulle deles på 4 meter, eller 8 halvmetre, som målet var. Nå var avtalen den at karene skulle kjøre stokkene fram til veien, ved Eilif Hildonen. Der var det AS Sydvarangers sjåfører som kuttet stokkene der de var merket, og lasset de opp og kjørte de videre til Kirkenes. For at sjåførene skulle få noe å bryne seg på bestemte Hesenget-guttene seg for å lasse den syv meter lange rotstokken på tømmer-doningene, og la hesten trekke den til vegen i et stykke. 

Uheldigvis var det så sent på vinteren at løypa brøt sammen under vekta da de var kommet et stykke ut på Krokvannet. Lasset tippet like ved sundet som deler vannet i to. Slik gikk det til at brødrene likevel ble nødt til å kutte treet selv. Etterpå måtte det to hester til for å få dratt rotstokken opp og til vegen. Tida gikk så de måtte dra tilbake dagen etter for å få fullført arbeidet. 

Edvard Hesenget var senere og rensket opp det som lå igjen av grener og kvister. Det utgjorde fire hestelass med brensel.

Fant stubben etter 50 år

Treet ble kjørt ned til Kirkenes. Her fant man ut at om man fikk tak i et slikt tre til, ville rotstokkene bli fine portstolper til AS Sydvaranger. Men slike trær var vanskelig å finne. Rotstokken ble liggende til høsten 1944. Da ble den brent sammen med hauger av kull som tyskerne satte før på før de forlot Kirkenes. Som så mye annet led altså storfurua fra Appervann en vanskjebne i krigens siste fase. 

Otto Hesenget fortalte at han femti år senere hadde vært og lett opp stubben av den store furua. Han hadde funnet den. Den var blitt fundament for en er stor maurtue. Et eksempel på naturens egen sirkulærøkonomi?