Den skilte seg litt ut fra de fuglene som vanligvis er innom og spiser noen solsikkefrø, den gule fuglen med hvit fartsstripe over øyet. Joda, det var en blåmeis, en fugl som ikke har vært vanlig her i Sør-Varanger.

Helt vanlig er blåmeisen fortsatt ikke på disse breddegrader, men de dukker opp på fôringsplassen omtrent hvert år. Det meste jeg har sett på en gang er fem individer, også det var i april for noen år tilbake. Nå, på selveste Skjærtorsdags formiddag, dukket det opp to. De ble bare noen minutter for de dro videre, men siden de var to i lag kan det jo tyde på at det kan bli hekking et sted i nærheten. Blåmeisens større slektning, kjøttmeisen, er allerede i full gang med sitt vårspill. Kanskje fikk blåmeisparet med seg hans melding om at dette territoriet er opptatt.

Av utseende er blåmeis og kjøttmeis lett å skille fra hverandre, selv om begge i utgangspunktet er gule. Blåmeisen er mindre av størrelse. Den mangler den svarte stripen nedover brystet, og har både en hvit stripe over øyet og en blå kalott, mens kjøttmeisens hode er svart med hvite kinn.

Blåmeisen var helt fraværende på vårt barndoms fuglebrett på 1960-tallet. I Gyldendals store fugleguide fra 1999 står at den forekommer nord til Bottenvika. Vi er kanskje 400 kilometer lengre nord, men det så ikke ut til å bekymre de to kvikke skapningene som var innom i finværet Skjærtorsdag. Kanskje varslet de bare om at blåmeis nå er en fast bestand også i Sør-Varanger.