Bjørnesporene i Galgo-oaivi

Gjennom hele lørdagen saumfarte jeg snøskavlen med kikkerten. Noe sa meg at der ville det snart komme en bjørn vandrende. På hytteverandaen stod teleskopkikkerten klar. Men heller ikke søndag morgen var der spor av bjørn. Jeg begynte å lage en grillplass nedenfor hytta. Først klokka halv tre husket jeg på å gløtte i kikkerten. Bare for å konstatere at mitt livs sjanse til å se en binne med unge skli i snøskavla på Galgo-oaivi var passert. Jeg hadde kjøpt billetter og rigget meg til i teatersalen, men hadde ikke festet øynene på scenen da forestillingen startet.

Sporene i jeg så i teleskopet viste tydelig hva som hadde foregått. Akkurat som jeg hadde hatt på følelsen – bjørnebinna var kommet over kanten av fjellet Galgo-oavi på russisk side av Pasvikelva og hadde krysset snøskavla i henget oppe ved toppen. Med kurs rett mot meg, som var på hytta på norsk side, fem kilometer unna. Ikke nok med det: Der bjørnemor hadde sklidd litt i snøen i det bratte henget hadde ungen tatt en omgående bevegelse og gjort en ring oppover i skavla før den igjen sluttet seg til mammaen. Sporene var så små at det måtte være en årsunge.

I slutten av mai i 2020 så jeg første gang bjørnspor i henget på Galgo-oaivi.

Ergrelsen over å ikke å ha fulgt med i kikkerten var stor denne maidagen i 2020. Men gleden over at sporene stod der så tydelige, og ble stående i mange dager etterpå, oppveide noe av sorgen over at jeg ikke fikk se de to vandre over snøen oppe i fjellet. Spørsmålet var nå: Hvilken binne var dette, og ville den komme til Norge og bli registrert av noen? Med bare en unge skilte den seg ut. De fleste binner som blir registrert har to eller tre unger.

Binne FI201

Det skulle ikke gå så lang tid utpå sommeren før det ble oppdaget en binne med bare en unge på norsk side av grensa. En ung elg var druknet ved Kobbfoss, et par mil nord for hytta. Viltnemnda dro kadaveret i land, hvor noen monterte et viltkamera. Der dukket det opp bilder av en binne med en årsunge. Da DNA-analysene av møkk og hår fra stedet kom i april i 2021 viste det seg at binna hadde individ-nummer Finnmark-201, FI201. Hun hadde vært kjent siden 2016, men var nok født minst fem år før dette. Det året hadde hun lagt igjen hår i en «hårfelle» i området, satt opp av NIBIO-Svanhovd som del av et prosjekt hvor feller også ble satt opp på finsk og russisk side. Akkurat denne hårfella var det jeg selv som hadde satt opp og røktet i prosjektperioden.

I tillegg hadde FI201 lagt igjen møkk ved Hasetjern utpå høsten i 2016. Der hadde Steinar Wikan, vår lokale nestor innen bjørneforskningen, også plukket møkk etter hennes halvsøster FI203, og deres til sammen tre unger. At de to var halvsøstre trengte ikke bety at de var født i forskjellige år, det hadde vi sett av DNA-analyser tidligere. Unger født i samme kull kan ha forskjellige fedre. Siden søstrene opererte sammen i 2016, kunne det bety at de var unge binner, som fant det tryggest å være i lag. I databasen over DNA fra bjørner i Pasvik finnes DNA av både mor og far til begge binnene. Siden basen er bygget opp etter 2004 var det også en indikasjon på at binnene var unge voksne. De får sine første unger når de er fem år gamle.

Ny forestilling i 2022

Jeg slo meg til ro med at sporene i Galgo-oaivi var etter FI201, og at hun hadde svømt over den brede Pasvikelva med sin årsunge, FI282. Året etter, i 2021, var det ingen spor å se på snøflekken som ble liggende så lenge ved toppen av fjellet. Men dager, måneder og årstider gikk og snart kom en ny vår med hytteturer til Øvre Pasvik. I mai 2022 hadde vi vært en kveldstur med bil fra hytta oppover til Nyrud og Gjøkbukta for å se på fugletrekk, og elg som beitet i elvekanten. Da vi kom tilbake ved nitida om kvelden skinte sola så fint på snøflekken, som igjen lå oppunder toppen av Galgo-oaivi. I kikkerten så jeg at flekken var full av ferske bjørnespor. De var satt der mens vi var på vår korte kveldstur. På den korte tiden som var gått måtte bjørnene fortsatt være i fjellet, de kunne ikke ha rukket å komme seg ned og i skjul i skogen på russisk side.

Det ble stormløp ned til bilen etter teleskop og stativ. Sporene ble saumfart. Binne med to eller tre unger, det var sikkert. Nitidig fulgte jeg sporene nedover fjellsida, fra barflekk til barflekk. Ingen bjørner å se. Men så var det et gløtt av bevegelse. En unge som ikke greide å ligge i ro fanget oppmerksomheten. For der lå hun i kanten av en snøflekk, og der var det unger inntil henne. Av tidligere erfaring visste jeg at hun kunne bli liggende der til morgenen.

På fem kilometers hold fulgte vi med bjørnemor og tre små unger.

Min hyttenabo, Yngve Beddari ble varslet, han hadde syntes det var sånn stas med bjørnesporene to år tidligere. Yngve var opptatt, det var avslutningskveld på folkehøyskolen på Svanvik. Men etpar timer senere kom han, med kikkert og fotoutstyr. Natten var på sitt mørkeste så det var ikke så lett å se noe, men Yngve fikk anvisninger om hvor bjørnefamilien lå, før han kjørte mot sin hytte.

Både vi og bjørnefamilien sov til morgenen. Da jeg gløttet på telefonen var det melding fra Yngve, bjørnene våknet kvart over seks. Yngve hadde ikke sett stedet fra hytta si, så han hadde sovet i bilen på veien og jevnlig gløttet over til Galgo-oaivi. På morgenene hadde og vår lokale naturfotograf Bernt Nilsen kommet forbi og lurt på hva Yngve styrte med. Rett mann på rett plass. Bernt var ivrig nok til å gå utover neset mot Strykene for å komme nært nok til å ta bilder. Det ble en fin lørdag. Vi satt skiftevis ved teleskopet på verandaen og fulgte bjørnefamilien. Beiting, lek, amming og en vaktsom mamma. Bernt fikk anvisninger om hvor bjørnene var, og fikk filmet og tatt bilder på to kilometers hold. De kom senere på NRK-TV.

En gammel binne

Binna hadde bredt hode, en godt voksen bamsemor. Dette måtte være FI201 som igjen kom nedover Galgo-aoivi med sine årsunger, i sporene fra to år tilbake. En forsiktig mamma viste det seg. Hun startet sørover langs fjellkanten, over skoggrensa. Men så løftet hun hodet og været mot sør, mot vinden, tverrsnudde og fikk alle ungene med seg i galopp tilbake. Der måtte være noe farlig foran henne. Antakelig en hannbjørn, som kunne ta livet av ungene hennes for at han selv kunne pare seg med henne. Naturen er nådeløs slik. Men FI201 berget seg ved å gå mot toppen av fjellet. Klokka 15 forsvant de over kanten. En etter en stod mor og unger i silhuett mot den blå himmelen før de ble borte. Det var da gått 18 timer siden vi oppdaget sporene i henget.

Bjørnemoren med de tre ungene beveget seg gjennom dagen opp og ned i fjellsiden.

I april i år kom DNA-anlysene som vanlig. I Rovbasen kan man gå inn og sjekke resultatene. FI282, som var årsunge i Pasvik i 2020 var i 2022 flyttet til Klokkerelv mellom Neiden og Bugøyfjord. Moren, FI201 var i 2022 på norsk side av Pasvikelva, ikke langt fra hytta mi. I samme område var mange nye individer. Nå gjenstår det bare å «analysere» analysene for å finne ut om tre ev de nye individene er avkom av FI201. Binna som har sin egen fødestue i fjellet på russisk side av Pasvikelva.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *