Moslingveien ble den kalt, og navnet fikk den etter bureisningsleder Sverre Mosling. Selv sa han at han følte seg som en slavedriver. Det kan man forstå ut fra bildene fra den gang. De viser arbeidsmetoder lik de som ble brukt da pyramidene ble bygget.

(Bildet over viser et parti av veien ved Kobbfoss. Foto: Karl Kornelusson Kleppe/Grenselandsmuseet)

Etter at Finland fikk sin frihet i 1917, og sin «Petsamokorridor» til Barentshavet i 1920, ble Pasvikdalen liggende inneklemt med Finland på begge sider. Det trigget den norske stat til å satse på bureising og veibygging for å få nordmenn til å bosette seg i dalen, og sikre norsk suverenitet i den norske delen av grenseområdet. For også på norsk side var det finsk som var morsmålet i de fleste hjem. Fra de små fattige gårdene kunne mange se over Pasvikelva til Finland. Der satset myndighetene sterkt på å bygge opp infrastruktur og arbeidsplasser i sitt nye landområde. For å styrke bosettingen hadde finnene gjort området til tollfri sone, som gjorde varene billigere. Det medførte en utstrakt grensehandel, og smugling av finske varer til Norge.

Pasvikdalen sør for Svanvik var nærmest en veiløs ødemark. To skogvoktere, med bigesjeft som grenseoppsyn, hadde vært stasjonert i Øvre Pasvik siden 1903. De hadde 4-5 mil til nærmeste nabo. På Skogfoss, to mil sør for Svanvik, ble en tredje skogvokter ansatt i 1910. Alle måtte de bruke båt om sommeren og reinskyss om vinteren for å komme seg frem. Nå kunne de dra over elva og ta finsk buss til Salmijærvi, og båt over til Svanvik, om de ville ha kontakt med sine landsmenn, eller sende sine unger til skolen på Strand. Situasjonen var uholdbar sett med norske øyne. Fra 1930 kom et store bureisingsprosjektet i gang. Svanvik ble satset på som sentrum i Pasvikdalen. Med kirkebygg, tollstasjon, ungdomsskole (folkehøyskole), utbygging av militærstasjonen, Svanhovd demonstrasjon og forsøksgård, turiststasjon og butikk. Alt dette kom på plass på 1930-tallet.

Samtidig ble hele Pasvikdalen målt opp, og gårdsbruk utparsellert. Men for å få bygget gårder og bosatt folk, trengte man å bygge vei. Bureisningsleder Mosling, med kontor og bolig på Svanvik, ble også leder for veibyggingen. Arbeidet var basert på akkord. Minstelønna var 60 øre timen. Så ble det tillegg om fremdriften var god nok. Det var den aldri, så 60 øre ble betalingen. Helt til man kom til sandmoene ved Grensefoss, syv mil sør for Svanvik. Da var veien snart ferdig, men Tyskland hadde angrepet Polen, og året var 1939.

Sverre Mosling hadde en krevende stat over seg, og klagende arbeidere under seg. Det var i sannhet et hardt arbeid de skulle gjennomføre, for ei dårlig betaling. Sagbruksarbeidere på Jakobsnes tjente til sammenlikning omtrent en krone i timen, også det på akkord. En historie om forholdene for veiarbeiderne ble fortalt av mine foreldre: En arbeider kom etter å ha vært sysselsatt på veien hele vinteren til Mosling og sa at nå skulle han slutte i jobben. Mosling ville ikke godta dette, nå som våren var kommet trengte han flere ansatte gjennom sommersesongen.

– Jo, svarte arbeideren. – Jeg har ikke råd til å fortsette her hos deg. Da jeg begynte i jobben sist høst hadde jeg nye arbeidsklær og 25 øre i lomma. Nå er klærne utslitt, og jeg har bare 10 øre igjen. Jeg kan rett og slett ikke fortsette her.

En annen historie var at en borsmed ville ha fri noen dager, for å delta i en feiring, muligens et bryllup. Det var vanskelig å få disse fridagene. Men til slutt fikk smeden fri et par av dagene han ba om, under forutsetning av at han hadde kvesset et antall bor før han dro. Dette var steinbor, som en mann holdt mot steinen, mens en annen slo med slegge. Smeden var lite fornøyd med den begrensede tillatelsen, men dro etter at alle borene var kvesset. Borene så ut til å være helt greie de, men det ble ikke hull i en stein mens smeden var borte. Da han kom tilbake var han i godt humør. Han kvesset borene på ny, og nå beit de som de skulle.

Arbeidet med Moslingveien endte helt sør i Pasvik, ved Grensefoss i 1939. Her skulle det bygges bro over elva til Finland. Fra norsk side ønsket man ikke å ha noen bro nærmere Kirkenes. Man ville ikke la byen ligge åpen for angrep i tilfelle finsk aggresjon. Stor-finske tanker var en frykt i Norge i mellomkrigstiden. Brua kom aldri på plass. Hull i elvebredden ved Grensefoss vises fortsatt, på begge sider av Pasvikelva. De ble gravd der for å avdekke grunnforholdene før plassering av brufundamentene.

Hele Moslingveien stod klar da tyskerne kom til Sør-Varanger for å forberede angrepet mot Sovjet. For dem ble veien en viktig del av forsyningstjenesten til Litsa-fronten under krigen. Både på Holmfoss og ved Nyrud bygget de broer på tvers av elva, for å knytte Moslingveien sammen med den finske Ishavsveien. I dag er det bare Nyrudbrua det vises rester av. Herfra og sørover mot grensefoss finner man flere partier av den originale veien fra 1930-tallet.

Rester av terrenget som var under Moslingveien kommer også stadig til syne når man kjører oppover Pasvikdalen. Vedlikeholdet gjennom 90 år har ikke vært bedre enn at gamle trestubber mange steder stikker opp gjennom grus og asfaltdekke.