Like etter årtusenskiftet brukte veivesenet tid og ressurser på å bygge opp en «veihistorisk samling» på Langvasseid. Da det meste var ferdig, etter mange års jobb, igangsatte Vegmuseet vedlikehold av den 70 år gamle veivokterboligen på stedet. Den ble fredet av Riksantikvaren i 2007. Siden har anlegget stått til forfalls i 16 år.

Da Statens Vegvesen ble omorganisert, og mye av deres gamle virksomhet ble privatisert, var tiden inne for å ta vare på etatens historie. Dette var et landsdekkende prosjekt, hvor Vegkontoret i Finnmark fikk oppdraget med å ta vare på brakkehistorien. Her i fylket hadde mange ansatte i etterkrigstiden bodd i brakker, enten det var under anleggsarbeid eller i den daglige jobb. Brakker av mange typer ble valgt ut, og historien til disse ble dokumentert. Ved veivokterboligen på Langvasseid fant man et sted man mente var egnet til formålet. Grunnen var stabil, det lå like ved riksveien til Pasvik, og her var strøm tilgjengelig. I årene som fulgte ble mer enn ti brakker og andre bygninger transportert til Langvasseid. Lengst borte fra kom en veivokterbolig fra Karasjok; den var fraktet over 30 mil, og skulle bli samlingens informasjonssenter.

Bygget opp av ildsjeler på tampen av Vegvesenets æra

I årevis foregikk det møysommelige arbeidet. Mye ble utført av tusenkunstneren Inge Fred Dervo fra Tana. Han jobbet tidlig og sent og var på mange måter en krumtapp i jobben. Ikke bare ble brakker og bygg flyttet og satt opp. Fundamenter av forskjellige typer ble laget til de forskjellige brakker, for å vise også dette for ettertiden: Ringmurer, tørrmurer, pilarer, skinner og hjulganger.

En gammel steinknuser fra Tana, med tilhørende ensylindret dieselmotor ble også fraktet til Langvasseid. I en bergknaus ved siden av vokterboligen sprengte man ut plass til knuseren, og satte den opp i autentiske omgivelser. Både motor og knuser var overhalt før de ble montert på et solid betongfundament. Over det hele ble det bygget et tak. Dette har nå kollapset og hviler på den gamle dieselmotoren.

Fredning av veivokterboligen

Rundt 2005 ble fokuset også satt på de opprinnelige bygg på stedet, veivokterboligen med to tilhørende uthus og en utedo. Boligen var i laftet plank, bygget i Trondheim og fraktet på kjøl helt til Langvasseid. I 1930 ble den satt opp på stedet. At den overlevde krigshandlingene i 1944 var fordi den var i bruk som lasarett for tyskerne under de siste kampene ved riksveien noen kilometer lengre sør. Uttrekningen herfra gikk så fort at tyskerne ikke fikk tid til å sette boligen brann, mens mesteparten av bygdas hus og fjøs allerede lå i aske.

Boligen var i bruk det første tiår etter krigen, men ble overflødig og stående tom fra 1954. Den var nærmest for en lukket tidskapsel å regne. Fra 2005 ble den tilbakeført til opprinnelig stand. Malingslag ble skrapt frem, og opprinnelig innvendig maling ble påført på ny. Gulvbelegg på kjøkken ble fjernet, noe som medførte at en gammel kjellerlem igjen så dagens lys. I kjelleren stod til og med syltetøyglass med innhold.

Utpå sensommeren 2007 var det stor festivitas på Langvasseid da Vegmuseet inviterte til høytidelig markering av at boligen ble fredet. Som innleid vedlikeholdsarbeider ble dette markert ved at undertegnede skrudde opp et skilt som forkynte fredningen. Et stort antall mennesker var møtt opp for å se på anlegget. På en skjerm i infosenteret kunne man også se gamle filmer fra forskjellige veianlegg i fylket. Her lå alt tilrette for at for eksempel skoleklasser kunne komme og se og føle på den nære lokalhistorie.

Grenselandsmuseet avviste samarbeid

Men et slik anlegg kan ikke fungere uten vedlikehold og noen åpne dager hvor folk kan komme og se. Dette hadde Vegmuseets prosjektansvarlige regnet med skulle la seg ordne i samarbeid med Varanger Museums lokale avdeling. Et par dager etter åpningen var jeg med på et møte mellom Vegmuseet og det lokale museet. Vegmuseet tilbød lønnsmidler til en halv stilling ved Grenselandsmuseet, for å følge opp anlegget på Langvasseid. Dette ble blankt avvist, lokalt hadde man allerede for mange anlegg å ta vare på var svaret.

Vegmuseet mistet interessen

I et par år etter dette hadde jeg, som håndverker og «nærmeste nabo» en avtale om noen årlige timer tilsyn med anlegget. Men jeg følte snart at dette ikke var noen god situasjon, og ønsket ikke lengre å ha noe ansvar for det som skjedde der. Nå som prosjektperioden var over var interessen for anlegget borte i Vegvesenet, i alle fall hos alle andre enn deres lokale pensjonister. Listen over ting som gjenstod å gjøre med de forskjellige brakker ble bare stående uten at noe skjedde. Åpne dager, eller andre arrangement i tilknytning til anlegget, ble bare ord uten innhold.

På de snart 16 år som er gått vet jeg at Vegmuseet på Lillehammer (Hunderfossen) har vært på Langvasseid en gang, og det er kanskje fem år siden. Jeg tok da en tur oppom for å se om der var noen kjente. Dessverre virket det som om mobiltelefonen var mer interessant enn anlegget museumsledelsen var og besøkte. Forfallet fortsetter, naturen tar over og bryter ned det som ildsjeler for noen år siden bygget opp.