Smågnagerbestanden har de siste år vært i sterk vekst, noe som også virker inn på bestanden av skogsfugler. Denne våren har vi sett både ryper, storfugl, orrfugl og jerpe på våre turer i Pasvik. Nå er hunnene ikke å se, for de ligger på reir.

Årets spilltid er over. Gjennom lange kvelder har man hørt orrfuglens buldring ute på isen på Pasvikelva. De som har kjørt langs riksveien har sett røy og rypepar i veikanten. Av og til får man øye på en tiur, men oftest er de mørke fuglene man ser orrhaner. Fra en sped begynnelse med orrespill ved Grensefoss midt på 1980-tallet er orrfuglbestanden i Pasvik nå både stor og stabil.

Majesteten er likevel tiuren. Den må man helst ut i skogen for å se om våren. Både den og dens make, røya, er betydelig større enn de andre skogsfuglene. Det braker i kraftige vingeslag når de setter av sted. Selv om røyene flokker seg på spillplassene for å la seg bedekke av den flotteste maken er det ikke mye hjelp å få etterpå når avkommet skal bringes frem. Når alle eggene er lagt må hun alene ruge de ut. Det tar omtrent fire uker. Da kan hun ikke forlate reiret lenge når hun skal finne seg mat.

Reiret ligger på bakken, gjerne tett inntil et tre. Med sine kamuflasjefarger går røya i ett med skogbunnen. Hun stoler på kamuflasjen, og ligger i ro selv om man passerer på to-tre meters hold. Men i blant kommer man for nær, for man ser jo ikke at hun ligger der. Da flakser hun av gårde, og later som hun er skadet for å trekke oppmerksomheten bort fra reiret. Der kan det ligge opptil ti egg. Normalt er det mer enn seks egg i reiret, men det jeg nesten tråkket oppi i dag huset bare fem.

Etter rugingen må den nybakte mor bruke enda tre uker før ungene er flygedyktige, og fortsatt vil ungene holdes sammen med henne etter dette. Om hekkingen blir vellykket avhenger mest av været den første uken ungene lever. Blir det for mye regn og kulde vil mange av de dø før de blir store nok til å holde varmen uten hjelp fra sin mor.