I uminnelige tider har fjelltoppen Rajapää markert en grense. Opprinnelig en grense mellom forskjellige folkegrupper, i dag grensen mellom Finland og Norge. Men Rajapää er mer enn en grenserøys.

Det er omtrent 50 år siden jeg selv var oppe på Rajapää første gang. Sammen med noen kamerater hadde vi gått flere mil fra Langvasseid, midt i juni og i intens varme. Margarinen smeltet i ryggsekken, og den øvrige maten vi hadde ble ødelagt på kort tid. Heldigvis for oss hadde Heimevernet vært på øvelse i området og levnet pakker med knekkebrød på Rajapää-koia. I tillegg fikk vi fisk i mengder i vannene i området så vi berget oss bra.

Siden den gang har det blitt flere turer til området, men sjelden helt opp til toppen av fjellet. Fisken i vannene har lokket mere. Men sist lørdag ble det hastig bestemt, værmeldingen lovte godt og kalenderen var blank fra lunsj mandag. Avgårde bar det med bil til Sametivann. Derfra var det å ta bena fatt gjennom furuskogen mot sørvest. Langt å gå, med tung sekk, og i et terreng som ikke bare er innbydende. I hvertfall ikke før man er kommet opp på fjellkjeden Maddaskaidi. Lettelsen steg etterhvert som utsikten ble bedre og man begynte å kjenne et lite vinddrag over panna.

Målet for kvelden var koia på nordsiden av fjellet, Aksel Kildemos gamle badstue som ble flyttet hit fra Strand på 1950-tallet. Først måtte Sandnesdalen krysses. Da vi etterpå kom opp mot «Lille-Rajapää» var solen rødglødende før den forsvant bak horisonten. En halv time senere var vi på koia, en sliten bygning som nok har sett sine beste dager. Sist den fikk et løft var i 2005 da Heimevernet skiftet vinduer og tak-åser og la nytt tak over den gamle tømmerkoia. Helt tett er koia ikke, så mus og røyskatt kommer seg inn, i alle fall når det ikke er folk der som skremmer de vekk.

Etter en god natts søvn var vi klare til å bestige toppen av Rajapää. Turen tar omtrent en time uten stress. Toppen har vokst de siste 50 år. Den gang stod det 316 meter på kartet, i dag står det 329. Stigningen er slak og man ser ikke grenserøysa på toppen før man er nokså nær den. Nummer 353 er det hugget inn i steinen på toppen av røysa, under det kongelige monogram til Carl 14. Han er mest kjent som Karl Johan, og har en gate oppkalt etter seg i hovedstaden.

Da grensen over Rajapää ble merket i 1826 hadde den svensk-norske delegasjonen ikke med seg noen egen steinhugger, så russernes håndverker måtte hugge inn monogram også på norsk side. Siden den gang har Finland fått sin selvstendighet så motsatt side av grensesteinen har siden 1925 hatt inskripsjonen Suomi, i stedet for den russiske tsarens monogram.

Toppen av Rajapää er et flott utsiktspunkt. Herfra ser man både ut til Øretoppen og til Viksjøfjell, man ser hele fjellrekka i det russiske Petsjenga, og mot Pasvik ser man norsk-finske Haglklumpen og russiske Galgooaivi. I sørvest ligger den finske innsjøen Surnujärvi, som for noen tiår siden ga navn til ødemarksboeren Surnu-Pekka.

Men når man står oppe på Rajapää kan man ikke unngå å legge merke til det samme som Dronning Sonja sa etter en skitur fra Neiden til Pasvik: «Jeg så mye reingjerde». Grensegjerdet går like ved røysa. I tillegg ligger stolper og avfall etter tidlige vedlikehold langsetter gjerdet så langt man ser. På norsk side ved røysa var også et av forsvarets gamle veimerker stukket inn i nettingen. De ble på 1980-tallet satt ut for å lede de norske grensepatruljene på rett vei. Et ikke helt vellykket prosjekt fra GSVs side, da finske grensevakter plukket inn en del stikker som var satt på finsk side av grensa. Like ved grenserøysa står i dag restene etter det siste finske tårnet, som ble reist for snart 40 år siden. Schengensamarbeid og åpne grenser har fjernet behovet for både grensepatruljer og observasjonstårn, men restene er altså fortsatt å finne.

Vi satte kursen tilbake mot Rajapääkoia. Toppen var nådd, og den er kanskje finere å se på litt avstand.