Naboforholdet var ikke alltid det beste mellom de finske innvandrerne som kom til Pasvikdalen. Slikt kunne gi de mest uventede utslag.

Selv om mange av de finske slektsnavn som var i Pasvikdalen rundt år 1900 er borte, finnes fortsatt flere igjen. Innvandringen hit startet fra Nord-Finland rundt 1850. Den steg kraftig utover 1860-tallet da Finland ble rammet av «Europas siste hungersnød» etter en rekke uår med svært dårlige avlinger. Rundt åtte prosent av landets innbyggere døde. Veien ut av uføret var for mange å vandre mot nord, mot havet som kunne gi mat uansett vær. Ikke alle rakk frem før sulten og underernæringen innhentet dem. Beskrivelser forteller om døde kropper som lå langs vandringsveiene. Men noen rakk frem. De nådde til havet, og de fant dalene innenfor. Områder med furuskog og klima som ikke var så ulikt deres kjære moderland.

Til Pasvikdalen kom en sen høst familien til Esaias Kalliainen (født 1837) kjørende med rein. Med seg fra Kuolajärvi i Salla hadde de ikke bare reinen de kjørte med, men også den øvrige reinflokken de eide. Sønnen Erik var født i 1860, og var syv år. Han lå fastsurret i en pulk så han ikke skulle falle ut og bli borte på den lange veien. Kalliainenfamilien slo seg ned på Strand, der denne historien fant sted en del år seinere.

Fra Kuolajärvi kom også Mathis Henrik Henriken Sotkajärvi (født 1856) til Pasvikdalen. Han var gift med Marie Lisa. De hadde sønnen Esaias på to år da de sommeren 1882 sa farvel til Pasvikdalen og la i vei på den lange ferden mot Amerika. De kom vel fram og fikk året etter sønnen Sigrfrid Arthur. Men allerede i 1885 kom familien tilbake til Sør-Varanger igjen. Nå slo de seg ned ved Pasvikelva på Skrøytnes, en mils vei fra Kalliainens på Strand.

Det vakte selvfølgelig undring at familien kom så fort tilbake fra Amerika. Billig var en slik reise ikke. Sotkajärvis hadde gjort to reiser over Atlanterhavet i løpet av tre år, og var ikke regnet for å være spesielt rike. Under oppholdet i Amerika hadde husfaren, som helst ble kalt Henrik, lært seg engelsk. I alle fall såpass at han kunne snakke med turister, som også den gang kom til Kirkenes.

En sommerdags formiddag kom Henrik Sotkajärvi til Kalliainens gård på Strand. Med seg hadde han tre utenlandske turister som ville se Pasvikdalen. Kalliainenfamilien hadde gjort det bra etter at de kom til Norge. Sønnen Erik hadde tatt over som husbonde på Strand, og var av de få i Pasvik som tjente så mye penger at han betalte skatt. Noe av pengene tjente familien på å selge kaffe og mat til reisende, som den gang måtte følge vannveiene for å komme seg frem i den veiløse Pasvikdalen.

Henrik snakket med fru Kalliainen på finsk og fikk vite at en stor skål med rømmekolle kostet fem kroner. Prisen var grei. Husfruen bar inn rømmekoller fra spiskammerset og satte de på kjøkkenbordet. Men da hun stoppet etter å ha båret inn tre stykker reagerte Sotkajärvi. Han forlangte også å få en rømmekolle. Fruen nektet. Hun trodde ikke han kunne betale, og ville se pengene før han fikk noe. Da sa Henrik at «Han hadde så store sedler at han måtte stille de på høykant for å få de gjennom døra i det her lille huset.»

Fortsatt var hun skeptisk. Da dro Henrik frem en seddel fra innerlomma og brettet den ut. Rømmekolla kunne ikke koste så mye at denne tusenlappen ikke var nok, mente han. Fru Kalliainen så seg nødt til å hente en rømmekolle også til Henrik. Vel vitende om at hun ikke hadde nok vekslepenger til å forlange noen betaling. Tilfreds med seieren i den verbale kampen kunne Henrik Sotkajärvi ta imot trebutten med rømmekolle.

Men forholdet mellom de to familiene fra Salla ble nok ikke bedre da han satte rømmekolla på gulvet slik at hunden fikk spise den…