Thorbjørn Hallen var 15 år da krigen begynte. Han bodde på gården Sandvik sammen med bestemora, nokså langt fra nærmeste nabo. De hadde noen kuer, og en hest. Men Thorbjørn var ingen hovslager, så da hesten måtte skos fant han ut at kanskje tyskerne kunne hjelpe til med det.

Gården Sandvik ligger ved Emanuelbekken, ytterst i Nordvestbukta i Pasvikelva. Innerst i bukta hadde tyskerne en leir for skogsarbeidere. Der var det stall og hester, og ikke minst en hovslager med egen smie. Hesten som var på Sandvik ble brukt til alt forefallende arbeid, men nå var den tydelig plaget av manglende sko. Torbjørn snakket med bestemora, og de ble enige om at han skulle prøve å få tyskerne til å sko hesten. Tyskerne var ofte innom gården, så de hadde tro på at dette skulle gå bra.

Det var lørdag ettermiddag da Thorbjørn startet avgårde. Tre kilometer var det å gå, og hesten plages på grusveien, uten sko og med ujevne hover. Tyskerne satt samlet etter mat da han kom til leiren. De lurte på hva han ville. Thorbjørn forklarte sitt ærend, og en offiser sa til hovslageren at dette måtte vel gå an å ordne. Hovslageren var motvillig. Det var lørdagskveld og arbeidsdagen var avsluttet. Essa var slukket.

Omsider ble han likevel med ut for å se på hesten. Thorbjørn skulle hatt juling som mishandlet dyret slik, mente han. Stotrende forklarte Thorbjørn at han som ungdom ikke kunne noe med slikt, og det var ingen annen på gården som kunne heller. Hovslageren fyrte opp essa igjen, og begynte å lete etter sko som passet. På veggen hang rekker med sko i alle størrelser, fra ponnier til de største bryggerigamper. Hovslageren plukket ned sko som var tilnærmet i størrelse, varmet de opp og tilpasset de.

Da formen var rett varmet han dem opp til de var hvitglødende, og tok de ut av varmen. Thorbjørn holdt oppe hoven. Tyskeren la den hvitglødende skoen mot hoven og brant den jevn uten at hesten reagerte. Etter tre kvarter var jobben gjort. Thorbjørn spurte hva han skyldte. Hovslageren var selv fra en bondegård i Østerrike, og skulle gjerne hatt en flaske med fløtemelk for jobben. Det lovte Thorbjørn å ordne. Han startet hjemover med hesten. Etter noen skritt ropte tyskeren han tilbake. Så gikk han inn igjen og kom ut med lakk og kost. Så lakket hovslageren sko og hover. Lett på foten kunne hesten gå hjem på sine nye lakksko.