Jeg traff aldri noen av mine bestefedre, som begge het Edvard. De var begge gått bort før jeg ankom verden. Men mange historier har jeg hørt om de, og her er litt om det som hendte på slutten av Edvard Hesengets liv.

Edvard Hesenget ble født i 1880, og vokste opp i en stor søskenflokk på eidet i sørenden av Langfjorden. Han var sønn av en av de første kolonister som på statens regning hadde reist nordover fra Gausdal i 1869 for å delta i veiarbeid og kolonisering av Pasvikdalen. Da han var 22 år gammel var han en av tre som stilte med båt på Sandnes for å ro de tretten nye kolonistene, familiene Ole Hoel og Anders Seljesæter innover Langfjorden. De var på tur til Holmfoss ved Pasvikelva, hvor de skulle skulle bygge opp nye bureisingsbruk. Roturen var ni kilometer, og ombord i Edvards båt var også elleve år gamle Anna Hoel, som Edvard giftet seg med det året hun fylte atten. De to tok etter hvert over gården på Langvasseid, fortsatte utbyggingen av den, og fikk ti barn sammen.

I tillegg til gårdsdrifta var Edvard, som faren Anton, også skogoppsynsmann. Som den eneste norske familien i bygda var det naturlig at stedets postkontor og telefon ble lagt til Hesengets gård. Det hjalp selvfølgelig litt på økonomien. Ikke for det, med stort pågangsmot og mange barn som bistod i arbeidet, kunne Edvard rydde og høste mer jord både på Langvasseid og Skrøytnes, vel to mil lengre sør. Der hadde faren kjøpt ut en eiendom som andre bureisere hadde gitt opp og forlatt. Dermed var det mulig å holde både kuer, sauer og flere hester. Hestene var vinterstid med i skogsdrifta i Pasvikdalen, hvor Edvard og sønnene deltok etter hvert som de vokste opp. Hjemme var det også arbeid nok med fjøs og små barn, så eldstedatter Marta fikk bare seks års skolegang før hun som tolvåring i 1924 måtte delta i arbeidet hjemme på full tid. Det var harde kår i mellomkrigstiden i Sør-Varanger.

Mindre hardt ble det ikke da krigen startet og tysk justis gjaldt. Som sekstiåring var ikke den frittalende Edvard redd for å dra til Kirkenes og tale til de ledende menn, dersom tyskerne gjorde noe som gikk ut over hans egne. Men høsten 1944 skjedde ting brått. Lørdag den 21. oktober hørtes kanonadene i retning Svanvik og Nikkeli. Sovjetstyrkene var i ferd med å drive tyskerne ut av området. Familiene på Langvasseid var blitt oppfordret av en som hadde kontakter med partisanene, og kanskje også andre motstandsmenn: Forbered dere på å søke skjul borte fra gården. Edvard hadde allerede forberedt seg, og bygget en betongbunker like ved huset. Men da denne beskjeden kom ble også mat og andre nødvendigheter fraktet til fjells.

Denne lørdagen var Edvard og eldstesønn Anton en tur nede ved fjorden og ordnet med båten mens middagen ble kokt ferdig. Da oppstod en heftig luftkamp over hodet på dem, og de måtte krype i skjul mellom steinene for ikke å bli truffet av kuler og granater. Andre som hadde søkt tilflukt i bygda, og skrev om dette etterpå, hevdet at det bare var russiske fly som angrep, og skjøt mot bygninger og det som rørte seg på bakken.

Ingen mennesker ble skadet. Da skytingen stilnet gikk Anton og Edvard opp til huset igjen for å spise middag. I det samme kom en tysk sykkeltropp nedover veien, og spredde seg på gårdene:

– Om to timer måtte alle innbyggerne være samlet oppe ved veikrysset. De fikk bare ta med seg det de kan bære. Hus og hjem skulle settes i brann. Slik var ordren.

Mens Edvard stod der utenfor huset kom John Karlsen syklende fra Bjørnevatn, på tur til Tennes-hytta vest for Hesengets gård. John rakte Edvard skråtobakken han hadde kjøpt i Bjørnevatn. 

– Han tok en durabelig skrå og fortalte om sitt livsverk, skrev John senere.

– Edvard fortalte om det arbeide han hadde nedlagt på sin flotte eiendom. Han hadde bare arbeidet med jorda, og litt med tømmerkjøring og skogsarbeide. Nå hadde han et trettitalls dyr og tre hester. Hvorav en lignet en sebra og så ut som en sirkushest. Og om det skulle gå så galt at han mistet alt, ville han ta sin død av det. Etter at jeg hadde fortalt det jeg hadde opplevd tok han meg i hånden, og vi ønsket hverandre alt vel. Lite ante jeg at dette var siste gangen vi snakket sammen.

Etter at Edvards hustru Anna sammen med et par døtre hadde leiet kuene ut av fjøset og bort i skogen fikk de Edvard med seg, og begynte den tunge marsjen opp til veikrysset. Bak dem begynte det allerede å ryke fra hus og hjem, mens mørket senket seg. Det gikk ikke fort oppover Langvasseidbakken med Edvard, som allerede var plaget med helsa, og nå hadde fått en alvorlig knekk. Oppe ved krysset stod politiminister Jonas Lie, sammen med politipresident Gard Holtskog og sosialminister Lippestad. Lie holdt en tale, hvor han sa at biler ville komme og hente beboerne. Alle måtte være med, for kom de i hendene på de russiske barbarer ville de gå dem ille. Så forsvant de tre høye herrer i bil mot Kirkenes. Ingen andre biler ankom for å hente de mange som stod og ventet, hverken denne kvelden eller senere.

Mens de eldste sønnene rømte til fjells tok resten av Hesengetfamilien seg til Bakkes hytte ved Ørnevann. Her bodde 18 personer de neste dager, mens kampene raste forbi i retning Kirkenes. Edvard ble bare dårligere, og døde til slutt den 3. november. Han ble ført til den nye kirkegården i Pasvikdalen, ved Høyde 96. Den gamle kirkegården på Strand var fortsatt i bruk, men den var kjent for å være våt og leirete. Det til tider var vanskelig å holde gravene åpne lenge nok til at begravelsene kunne finne sted. Edvard Hesenget hadde gitt tydelig beskjed om hvor han skulle begraves:

– Når jeg skal begraves skal det skje ved Høyde 96 og ikke på Strand. Det holder at jeg er død, jeg trenger ikke druknes etterpå.