Karl Gustav Mattila stakk av fra faren i Nordreisa da han var 16 år gammel. Faren lå syk hjemme og sendte Karl Gustav avgårde med hest og slede for å handle. Gutten sa at da måtte han få penger nok til å handle for en stund, for det var lang vei til butikken og han gadd ikke dra så ofte. Penger fikk han, men han hadde andre planer enn å dra hjem igjen etter handelen.

Karl Gustav Mattila var født i Muonio i Finland tidlig på 1840-tallet. I følge folketellingen i 1865 kom ikke foreldrene til Norge før i 1861, så allerede der slår hans egen historie sprekker. Forsåvidt viser en sjekk at faren heller ikke bodde i Nordreisa, men i Kvenangen i 1865. Nå skal vi ta i betraktning Karl Gustav var omkring 80 år gammel da han fortalte mange av sine historier. Da lå han i en seng på kjøkkenet hos min bestefar på Langvasseid, mens munnen gikk omtrent hele tiden. Far mente at han snakket mest for å terge de unge døtrene i huset. Selv var far bare seks-syv år den gang, og hadde som småunge selv blitt kalt Mattila, fordi han lik den gamle hadde hatt skulderlangt hvitt hår.

Både min far og hans søsken husket senere mange av Karl Gustav Mattilas fortellinger. Den dagen han dro for å handle til sin syke far hadde han beholdt mesteparten av pengene selv. På butikken kjøpte han en halv sekk salt, som han bandt bak på sleden. Så snudde han hesten Laukki, og ba den gå hjem til høystaken og stille seg. Gubben hjemme var vel såpass frisk at han kom seg ut og selet av mente Karl Gustav. Saltet kunne han bruke når han ble så bra at han kunne begynne å fiske.

Selv hadde Karl Gustav andre planer. Naboen Petter Kyrö hadde snakket om å reise til Varanger, og nå var han visst dratt. Karl Gustav så at Laukki startet hjemover, og begynte selv å gå østover mot Finnmark. Penger hadde han jo etter at han lurte faren. Hvor lang tid han brukte på turen er uvisst, men en dag kom over Seidafjellet til Varangerbotn. Der la han veien utover mot Vadsø. Da han kom til Nesseby kirkested så han at det var en stor ansamling med folk i fjæra, og mye oppstandelse. Litt uti vannet lå en strandet hval, og folk stod i fjæra og diskuterte.

Mattila lurte på hva det var som stod på, og fikk vite at det var en fremmed kar som hadde falt ned i pustehullet på den svære hvalen da han skulle stikke et spyd i den. Der nedi var mannen fortsatt. Her var det om å gjøre å redde liv. Fra en båt fikk Mattila tak i et snøre med en kveiteangel. Så sprang han opp på hvalens rygg og bort til pustehullet. Når hvalen pustet så han at det lå en avsvimt kar dypt der nede. Neste gang hvalen trakk pusten slapp Mattila angelen ned og fikk tak i buksebeltet på den uheldige, og dro ham opp.

Den viste seg at mannen var Petter Kyrö. Han hadde vært borte en stund, men de fikk etterhvert liv i ham igjen. Nå var gleden stor. De to skjønte at her i Varanger var det mat, så her kunne de slå seg ned. Men først måtte de se seg rundt, og finne et best mulig sted. Så langt Karl Gustav Mattilas egen historie.

Lite trolig er det at Petter Kyrö, som var fra Kittilä, var innom Kvænangen, for andre historier forteller at Kyrös kom ned Pasvikdalen. Men både han og Mattila havnet på Langvasseid som naboer. Noe hjertelig naboskap var det ikke, og det ble fortalt mange historier om dette etter deres død. Mens Kyrö var arbeidssom og religiøs, var Mattila mer ute på rek, og glad i en fest. Trettiårige Petter Kyrö bodde på Langvasseid med kone og mange barn da det var folketelling i 1875. Han ble på finsk kalt Kyrö-Pekka, og har Bekkafjell, eller Pekanbahta oppkalt etter seg. En stor etterslekt har han og.

Karl Gustav Mattila hadde i 1875 stoppet lengre ut i Langfjorden, men i 1900 var han bosatt på Langvasseid. Hans kone het Brita og de fikk to døtre og tre sønner. Alle guttene døde før faren. Eldstedatter ble gift i Vest-Finnmark, mens yngstedatter Marie ble gift med Ove Kurthi fra Pasvik. Etter Karl Gustav Mattila lever mange historier og flere lokale stedsnavn, som Mattilavann, Mattiladalen og Mattilaskaret.