Tidlig på morgenkvisten høsten 1942 våknet Thorbjørn Hallen av at kompisen Nils Wesmajärvi kom og vekket ham. Ute ventet broren Osvald og lensmann Aune. De hadde kjørt utfor veien ved Nordvestbukta.

Lensmann Alf Aune hadde en 4-seters Opel Kadett, med selvstarter og uten sveiv, fortalte Thorbjørn. For sikkerhets skyld hadde lensmannen fått med sveiv som tillegg da han kjøpte bilen. Men det hjalp lite nå, kunne 17-årige Thorbjørn konstatere da han på sykkel ankom «ulykkesstedet». Bilen lå på nedsiden av veien, tippet over på siden mot et tre.

Thorbjørn var vel kjent med bilen, lensmannen hadde hatt ham som sjåfør flere ganger når han selv hadde lyst på en dram. Da lensmannen og kompisene hadde fått morgenkaffe hos fru Hallen var ikke Thorbjørn den som sa nei når lensmannen spurte om han kunne dra bort og vurdere en bilberging. Det var et oppdrag han likte. Da Thorbjørn hadde sett litt på bilen kom noen tyskere langs veien, med hester og russefanger. De var på tur ut på skogsarbeid fra sine brakker nede i Nordvestbukta, og skulle hugge ved til Litsafronten.

Torbjørn lurte på om de ikke kunne hjelpe ham å få bilen på hjulene. Om det var han som hadde kjørt? – Nein, nein, Ich bin hilfermann svarte Thorbjørn. Seks-syv tyskere fikk bilen på hjulene igjen. Så slo de en kjetting fast og en stor bryggerigamp dro bilen opp på veien. Tyskerne dro videre. Torbjørn sjekket vann, olje og batteri.  Nøkkelen stod i. Han satte seg inn og bilen startet, men den stoppet igjen.

Da kom Osvald Wesmajærvi gående.

– Har du fått opp bilen allerede, sa han.

– Ja, men den gikk ikke, kanskje var det lite strøm.

– Sett den i gir så skal jeg skyve ned bakken, sa Osvald. Bilen startet og sammen kjørte de tilbake til Hallen-huset. Taket hang ned etter rundkastet.

– Sånn kan det ikke se ut, sa Osvald. Han la seg i baksetet og spente fra mot taket med bena. Det rettet seg ut med et smell. Litt ut på formiddagen kunne lensmannen starte videre med en nesten like fin Kadett.