Pernille Tollefsdatter ble i sin samtid kjent som Sør-Varangers kvinnelig kolonist, som ryddet og dyrket jord og «arbeidet som en kar». Hun var nær 50 år da hun kom fra Østerdalen, og levde i 40 til. Mangt og mye har vært sagt og skrevet om henne, men fortsatt kan man finne nye detaljer i kildene.

Etter at jeg nevnte Pernille Tollefsdatter i forbindelse med en sak om Namdalen for et par uker siden dukket det opp noen spørsmål om henne. Derfor ble det timer med søk på nett og i gamle aviser for å finne flere svar, og igjen flere spørsmål. Det ene og altoverskyggende er om Pernille har etterkommere i dag? Mest sannsynlig har hun det, og ikke så få heller.

Den som gjorde en iherdig innsats for å finne ut av ryktene om Pernilles omdiskuterte «fødsel i dølgsmål», som det het den gang på midten av 1800-tallet, var Svein H. Sørensen på Svanvik. Gjennom Riksarkivet fikk han svar på det spørsmålet i 2007, og skrev to artikler om dette i Sør-Varanger Avis i 2008. Dessverre har SVA fortsatt ikke inngått noen avtale med Nasjonalbiblioteket, så deres tidligere aviser kan ikke søkes opp på nett for de som ønsker å lete etter historisk stoff der. Derfor skal jeg her ta med noe av det Svein H. fant hos Riksarkivet.

Skjulte sin graviditet

Pernille ble født på gården Strandstuen i Åmot den 7.august 1814, og døpt en uke senere. Hun ble ført inn i kirkeboka i Elvedalen sogn som et «uægte barn», siden foreldrene Lisa Mortensdatter og Tollef Gudmundsen ikke var gift. Begge var tjenestefolk på gården. Paret giftet seg i 1820, men fikk ikke flere barn. Pernille ble senere nevnt som Tollefsdatter Sønstehagen, som vel var farens slektsnavn eller gårdsnavn. Da Pernille som 23-åring kom ut i «ulykka», var faren død og Pernille hadde tatt tjeneste hos Haagen Olsen på gården Kroken. Mens hun var der ble hun kjærest med smeden Asmund Olsen. To måneder før jul i 1837 fortalte hun kjæresten at hun trodde hun var gravid. Dette turte hun ikke fortelle hverken til sin mor eller til sin arbeidsgiver. Både mora og frua på gården trodde det var noe galt med henne, og spurte, men Pernille syntes skammen var stor, og sa at alt var i orden. Hun hadde bestemt seg for å fortelle mora om det hele i jula, men kom ikke så langt.

En dag Pernille var på jobb i fjøset og løftet tungt fikk hun sterke smerter. Et par dager etter, den 16. desember, hadde hun så vondt at hun ba seg fri fra jobb. Da hun var på do denne dagen aborterte hun, vel to måneder før terminen. Fosteret var livløst. Pernille tok av seg halstørklet og pakket den livløse kroppen i det, og bar den i skjul med seg inn på sitt kammers. Der låste hun sitt dødfødte barn inn i en kiste hun hadde. Men husmora på gården hadde holdt øye med henne, hun fant blod på do, og truet Pernille til å fortelle hva som hadde skjedd.

Dette var en svært alvorlig sak for den unge arbeidsomme Pernille. Hvorfor hadde hun forsøkt å skjule graviditeten, og var barnet egentlig dødfødt? Lensmann Evenstad ble varslet av husbonden på Kroken. Han tok Pernille i avhør, men i hennes nedbrutte tilstand tok han henne ikke med i arrest, «av fare for hennes liv og helbred». Pernille fikk være på gården inntil en lege hadde obdusert fosteret. 900 gram veide det. Legen konkluderte med at det aldri hadde vært luft i de små lungene. Rettssak ble det likevel mot Pernille, som enkelte oppfattet som stridig, men som sognepresten bare hadde gode ord om. Klok- og hun oppførte seg godt, skrev han i en attest brukt i retten.

Pernille ble i februar 1838 dømt til to år i tukthus, for å «ha hatt ulovlig omgang med sin barnefødsel og sitt barn». Retten mente at hun kunne ha bedt om hjelp, og ikke holdt svangerskapet skjult. Den 23-årige Pernille godtok dommen på stedet, og lot seg føre til tukthus i Oslo, en fem dagers reise med vakthold underveis. Hun måtte også betale alle omkostninger ved undersøkelser, avhør og rettssak. Denne sommeren var det at «hun ikke fikk høre gjøken». Det var et uttrykk hun selv brukte, og det hørte jeg av min bestemor på Langvasseid omtrent 130 år senere- Da bodde min bestemor på gården der Pernille døde i 1903, 89 år gammel. At det var bare ett år hun ikke fikk høre gjøken var fordi hun visstnok ble løslatt etter et års soning.

Flere «uægte barn»

Veien gikk etter endt soning tilbake til Østerdalen, hvor Pernille fortsatte sitt liv som tjenestejente på gårdene. Hun passerte 30 og var fortsatt ugift, men så ble hun gravid igjen. Den 18. april 1849 fikk hun en datter som ble døpt Valborg, eller Walbor, som det ble skrevet i kirkeboka i Åmot da jenta ble døpt den 15. juli samme år. Senere stod det Valborg i kirkebøkene. Barnets far var ungkar Haagen Olsen Rødberget. Det ble ikke noe par av Pernille og Haagen, og lille Valborg ble satt bort til Serine og Hans Haagensen.

Tre år senere fikk Pernille nok en jente, som ble født den 28. august i 1852. Den 17. oktober ble jenta døpt og fikk navnet Thea Pedersdatter, da farens navn var Peder Halvorsen Møklebye, også det en ungkar fra Østerdalen. Heller ikke denne gang ble den snart førti år gamle Pernille Tollefsdatter gift med barnets far. Men hun beholdt Thea, og fortsatte i tjeneste i Østerdalen i fem år til. I 1857 la hun og Thea ut på en reise mot nord. Mange østerdøler hadde gjort denne reisa før henne, så kanskje gjorde hun det samme for å komme bort fra sladder og folkesnakk. Hun må jo ha hatt en tro på at ting skulle bli bedre da hun la i vei i en alder av 43, og med en datter på fem.

Igjen gikk det galt for Pernille. 24. februar i 1858 døde lille Thea, på gården Sandeggen i Målselv. Folket på denne storgården kom fra Østerdalen, som Pernille. Kanskje hadde hun avtalt å jobbe på Sandeggen før hun startet fra Østerdalen. Etter dette gikk Pernilles ferd videre, og hun endte opp i Norges yngste herred, som hadde fått navnet Sydvaranger i 1856. Eksakt årstall for denne reisen finnes så langt ikke, Pernille er ikke skrevet inn eller ut av kirkebøkene hverken i Målselv, Vadsø eller Sør-Varanger, som fikk sin egen kirke i 1863.

Sør-Varangers kvinnelige kolonist

I Sør-Varangers første kirkebok er de første utflyttede i 1863 brødrene Peder Aaginius og Ole Christian Taftezon med familier. De dro da til Amerika. Fra gamle fortellinger nedtegnet av distriktslege Wessel i 1902 er det kjent at Pernille var i tjeneste i to år hos Ole Christian Taftezon, noe som betyr at hun kom til Kirkenes i 1861. Da Taftezon forlot kommunen flyttet Pernille til Langfjordvannet, til gården Namdalen som Jens Christian Eggen hadde anlagt der. Eggen flyttet til Amerika året etter, og under folketellingen i 1865 ble Pernille registrert som oppsitter på gården Namdalen. Her beskriver Wessel henne som Sør-Varangers kvinnelige kolonist, som arbeidet som en kar, holdt kyr og sauer og klarte seg uten hjelp.

Så kom en annen østerdøl til Namdalen i 1869. Det var Ingebrigt Bersvendsen fra Tynset som skrev seg og sin familie inn i Sør-Varangers kirkebok. Han hadde, som Pernille, kommet nordover i etapper. I Balsfjord var han blitt gift med finskfødte Adriane Mathisdatter. De hadde så bodd en tid i Kistrand i Porsanger før Ingebrigt fikk jobb som skogbetjent i Sør-Varanger. Tittelen står oppført i kirkeboka, og bostedet han oppga i 1869 var Langfjordvann. Ingebrigt overtok etter dette Pernilles eiendom, og hun flyttet for en tid over Langfjordvannet til Langnes, hvor hun eide «Kurthiplassen». Men allerede ved folketellingen i 1875 hadde hun flyttet derfra, og bodde da hos familien Ryeng på gården Karlsbakken på Strand. Pernille hadde der tre kyr, fire sauer og en rein. På telleskjemaet er det oppført at hun beskjeftiget seg med spinning og veving.

Så skjedde det noe i Pernilles nabolag. Ved sørøstenden av Langfjordvannet på Strand bodde snekker Sivert Aarø, som opprinnelig kom fra Romsdalen. Han ble anmeldt av sin kone, fordi han hadde forgrepet seg flere ganger på deres eldste datter, blant annet da hun var med på vårfiske i Kiberg i 1877. Saken endte selvfølgelig i retten, og Aarø ble satt inn på tukthus. En adskillig mer forståelig dom enn den Pernille fikk 40 år tidligere. Aarø-familien flyttet følgelig bort fra Strand. Som vanlig var når kriser i familier i Sør-Varanger oppstod, havnet de først i Vardø. I en by var utsiktene til inntekt mye bedre, også en enslig mor kunne finne seg arbeid der. Det var antakelig i denne sammenheng at Pernille flyttet fra Ryeng og til det som ble kjent som Pernillehuset på Strand.

I Pernillehuset, som lå ved veikanten like før man ankommer internatskolen som i dag er museum, bodde hun ved folketellingen i 1900. Men ikke alene. I huset bodde også han som kalte seg «kongen i Langfjorddalen». Ole Ingebrigtsen var sønn av Ingebrigt Bersvendsen, som overtok Namdalen av Pernille. Ole var blitt gift med eldstedatter til Anton Hesenget på Langvasseid. Ane het hun, og var min mors tante. Ane og Ole hadde flere barn, blant annet Marie, som i 1896 fikk en bibel av den da 82 år gamle Pernille. Marie ble senere jordmor i Kvalsund ved Hammerfest, og tok vare på bibelen hun fikk. Da hadde den aldrende giveren i flere år kalt seg for Petronelle. Kanskje i et forsøk på å distansere seg fra sladder og mistanker vedrørende et dødfødt barn?

Pernille begynte nå for alvor å dra på årene. Pernillehuset overdro hun til Ane og Ole, men beholdt retten til å bo der. Men etter hvert ble det ikke så gode forhold i huset. En småbarnsfamilie og en dame langt oppe i årene under samme tak er vel å be om at det blir gnisninger. Til slutt grep Anes far inn. Anton Hesenget dro til Strand og hentet Pernille til sitt hjem på Langvasseid. Her var det at doktorfruen Ellisif Wessel fikk tatt det eneste bilde som eksisterer av Pernille. Fotografert utenfor Hesengets bolig året før hun døde.

I 1903 ebbet livet ut for Sør-Varangers kvinnelige kolonist. 100 år senere sørget Svein H Sørensen for at det ble satt opp en minnestein over Pernille ved gården hun først eide i Namdalen. Andre minner etter henne er navnet Pernillebekken på Strand. Og så har forfatteren Kåre Holt tyvlånt navnet hennes til en romanfigur i boka Perlefiskeren fra 1963. Rammene rundt fortellingen er hentet fra grenseområdet mot Russland, men Pernille hadde nok bare fnyst om hun hadde visst at denne romanfiguren var oppkalt etter henne.

Til slutt det som er viktigst i de aller flestes liv – hvordan gikk det med ens etterkommere? Visste Pernille noen gang hvordan det gikk med datteren Valborg som hun fikk da hun var 35?

Valborg ga Pernille en stor etterslekt

Valborg gikk det egentlig bra med. Hun ble konfirmert i Åmot den sommeren hun fylte 16. «Noenlunde god» står det i kirkeboken om hennes prestasjoner. Hun var da tjenestepike på gården Sætre Søndre. I folketellingen i 1875 finner vi Valborg som svigerdatter på gården Ophus-Sveen. Hun er da gift med Ole Pedersen Ophus, og har datteren Ingeborg, som er et år gammel. Senere fikk Valborg og Ole seks barn til. Under folketellingene i 1900 og 1910 finner vi dem på gården Rønningen. I 1900 ble gården drevet av Oles far Peder, mens Ole selv hadde overtatt gården i 1910. Pernilles datter Valborg var da blitt frue på Rønningen, og hennes mange barn bar etternavnet Rønningen.

Går vi videre til folketellingen i 1920 er Valborgs eldste sønn Peder, født 1877, forpakter på Sætre Nordre. Han er gift og er far til fire av Pernille Tollefsdatters oldebarn. De bærer navnene Olav f 1901, Gunnar f 1903, Iver f 1905 og Petter f 1909, alle med etternavn Rønningen.

Peders bror Torvald er i 1920 husbonde på gården Rydningen, hvor foreldrene Valborg og Ole bor, sammen Torvalds søsken Haakon f 1883, Pauline f 1880, og fosterbror Oskar f 1899. Også her bor det oldebarn av Pernille, blant dem Paulines datter Oddbjørg Taraldsen Rønningen f 1910. Videre finner vi her også Ottar f 1909, Tryggve f 1911, Peder f 1914 og Hjørdis f 1916 som vel alle er barn av Valborgs sønn Haakon Rønningen. Haakon ble enkemann i 1918.

I 1920 bor Valborgs sønn Anders Oskar Rønningen på gården Bækkevold i Stor-Elvdal. Han er gift med Signe og de har fire barn. Sven f 1915, Ola f 1917, Arne f 1920 og Thea f 1911. Dermed har Pernille i alle fall 13 oldebarn i 1920. I tillegg kan også de andre barna til Valborg, Ole og Torvald, ha stiftet familie. Ole ble gift i 1910 med Guri Andreasdatter Strand, og brukte selv Olsen Strand som etternavn. Han døde i Stor-Elvdal i 1953, hun i 1964.

Lengre skal vi ikke følge Pernilles etterkommere her, men det er åpenbart at hun i dag har en stor etterslekt gjennom sin datter Valborg. Hennes to første oldebarn var født allerede før hun selv døde. Antakelig var Pernille Tollefsdatter helt uvitende om det. Like tvilsomt er det vel at hennes oldebarn hadde hørt om den sommeren hun ikke fikk høre gjøken.