I disse dager er det akkurat 30 år siden jeg noterte ned en historie som far min fortalte den 16. februar i 1994, da han selv var 77 år gammel. Da var det 85 år siden at dette skjedde. Ti år senere fikk jeg tilgang til en dagbok hvor historien var nedtegnet fra en annen side.

Bildet over viser bygningene på Øksendalneset før våningshuset brant. Næsheim ble bygd opp igjen på Kjerringnes, og de øvrige bygg ble flyttet dit. På det nye Nesheim forlangte skogforvalter Klerck at et rom i andre etasje var hans private. Foto: Norsk Skogbruksmuseum

I årene rett etter krigen hugde min far Leif og hans brødre tømmer i Øvre Pasvik, samtidig som de passet det lille de hadde berget av reinflokken sin gjennom krigen. Der var mange andre tømmerhuggere i skogen, og Leif fikk høre mange historier som han fortalte videre. Denne hadde han fått fra Bernhard Kalliainen, som var født og oppvokst i Øvre Pasvik.

De første skogvokterne i Pasvik

Etter at det vi i dag kjenner som norsk side av Pasvikdalen ble en del av Norge under grenseoppgangen i 1826, så myndighetene behov for å markere norsk suverenitet i området. Øvre Pasvik, stort sett alt sør for Svanvik, var ubebodd. I 1903 bygde staten to skogvoktergårder ved Vaggatemvann, og ansatte to skogvoktere. Den ene gården, Skogly, finner man fortsatt på kartet i dag. Den andre, som ble kalt Næsheim, lå 500 meter nord for Skogly, der det i dag heter Øksendalneset. De to som ble ansatt og kunne flytte inn var familiemannen Ottar Øksendal og ungkaren Anders Ryeng.

Deres jobb var ikke ene og alene å være skogvoktere. De skulle kanskje i større grad være grenseoppsyn og passe på at oppsittere på motsatt side av elva ikke benyttet seg av noen ressurser på norsk side. Hverken jakt, fiske, bærplukking eller sanking av høy. I tillegg var skogvokterne pålagt å gjennomføre rutinemessige befaringer langs grensa fra Svanvik til Grensefoss, sommer og vinter. Som sjef hadde de skogforvalter Arthur Klerck. Han likte å ha orden på tingene og forlangte at de skrev journal, eller dagbok over alt de foretok seg. På sine inspeksjonsrunder leste han også gjennom dagbøkene, og skrev anmerkninger. Da han oppdaget at de hadde døpt sine stasjoner for «Vagt» og «Hallo», forlangte han at de til neste inspeksjon ga gårdene ordentlige navn, og ikke bare slike hundenavn. Dermed ble det Skogly og Næsheim. Slik startet det, og etter hvert kom det også i gang skogsdrifter i Øvre Pasvik, spesielt etter at en storm la ned store mengder skog på Kjerringneset i 1905. Nedfallstrærne måtte felles og kvistes før de ble ødelagt.

Brannen

Årene gikk. Øvre Pasvik var like usentralt og øde som det hadde vært, selv om bosetningen sakte krøp sørover fra Svanvik. Dit var det fire mil i veiløst terreng fra skogvoktergårdene, så det var ikke bare enkelt å skaffe varer, eller holde kontakt med folk. Butikk, post og skole var på Strand, fem mil unna. Men i blant måtte skogvokterne ta turen dit, og da var de borte i dagevis. Midt i april i 1909 var Øksendal dratt nedover Pasvikdalen til Strand. Han hadde som Ryeng vært nødt til å skaffe seg egne kjørerein for å lette transporten, uten at han fikk noen statlig godtgjørelse for det. Hjemme på Øksendalneset var kona og to barn.

Ved samme tid hadde handelsmann Sigurd Knudtzen vært på tur i Finland, muligens til skoltesamene i Sunjel. Aprilføret er normalt bra med dager nesten uten natt, og skareføre fra kveld til morgen. Knudsen hadde også vært helt til Enare, og på returen truffet en finne som var på tur til Petsamo. De kjørte i lag med rein, og leia gikk ned Pasvikvassdraget. Normalt kjørte man ikke over Vaggatemvann, men mellom fjellene Kalkuoaive og Kaskama på russisk side. Men finnen hadde imidlertid en levering til Øksendal, som hadde bestilt et gevær i Finland. Derfor la de veien om Vaggatemvann, noe som fikk betydning for fru Øksendal.

Da de kom utpå isen så de røyken fra Næsheim på flere kilometers avstand. Da de kom frem var huset helt nedbrent, mens fru Øksendal og barna stod ute i snøen og varmet seg på glørne. Noe hadde hun rukket å berge ut, blant annet Øksendal dagbok. Knudtzen og finlenderen pakket ned det kona hadde berget og bragte det til Skogly sammen med den nødstedte familien. Siden Øksendal ikke var hjemme, skrev Knudtzen en melding til ham ved branntomta. På Skogly var heller ikke Anders Ryeng hjemme, men familien ble installert der, før Knudtzen og finnen kjørte videre. To dager senere fikk Knudtzen gitt beskjed til Øksendal, som da startet hjem fra Strand. Øksendal avsluttet på grunn av brannen sin jobb som skogvokter, og fikk en stilling som internatbestyrer i Neiden.

Øksendal om hendelsen:

Øksendal skrev selv om det inntrufne i sin dagbok:

Grundet, at jeg paa Strand den 18de modtog den triste underretning, at stuebygn­ingen i mit hjem paa Næsheim var opbrændt maatte jeg afslutte tilsynet og straks reise hjem.  Før afreisen meddelte jeg det forefaldne til hr. lensmanden i Sydvaranger og skogforvalteren i Østfinnmarken.

Den 20de s.m. kom jeg hjem og fandt hovedbygningen afbrændt og min familie tilflyttet A.Ryengs hus.  Branden var opstaaet paa taget antagelig af gnister, der var gaaet op gjennem skorstenspipen. Branden opstod fredag den 16de april omkring kl. 12,5. Ved totiden var det hele afbrændt.

Næsheim den 20de april 1909

O.H.Øksendal