Nå som skuddårsdagen er lagt bak oss og noen menn kanskje ble beæret med et frieri, kan det være på sin plass å hente frem en historie fra gammel tid da ikke alt var like enkelt som i dag. Den fant jeg blant nedtegnelser jeg gjorde for rundt 30 år siden, før alle historiefortellerne ble borte.

Hendelsen skjedde et godt stykke oppe i Pasvikdalen, i det som da var Finland og som i dag er Russland. Før andre verdenskrig bodde mange finske innflyttere spredt langs østbredden av Pasvikelva. De fleste var kommet nordover fra Finland på den tid hungersnøden herjet, i 1860-årene. Pasvikelva var fiskerik, skogene ga vilt til de som drev jakt og fangst, her var tømmer til å bygge av og her var lunt nok til å dyrke jorda. Men det krevde mye arbeid, og særlig ble kvinnfolk fort en mangelvare.

Spesielt syntes guttene til Jakola-Jussi det. Jussis egentlige etternavn var Seurujärvi, og han var en av tre brødre som bosatte seg langs Pasvikelva på slutten av 1800-tallet. Inne i bukta, i sørenden av Langvannet slo han og kona seg ned. Naboer var her ikke mange av, men barneflokken vokste, og Jakola-guttene ble mange, hele seks i tallet. Til slutt kom det også en jente, Sofie.

Jakola-guttene ble kjent som jegere, og flere av de ble boende hjemme etter at de ble voksne. De tok også lønnet arbeid, som tømmerfløting, hvor også flere av mine onkler deltok før krigen. Da ble de kjent med Jakola-guttene. Onkel Mathis Randa ble kompis med Kalle, som var lang og tynn og en rolig kar, fortalte far min etter at Mathis var død i 1985. Tømmerfløtingen tiltrakk seg mange. En finne som var med fikk et godt øye til Sofie da hun var begynt å bli voksen. Da isen la på Pasvikelva utpå høsten, hendte det at fløtekaren kom på besøk. Dette likte ikke de hjemmeværende brødrene. Foreldrene begynte å bli gamle, og skulle de selv kunne dra ut på jakt og arbeid, var det best om Sofie ble hjemme så lenge som mulig. De la derfor en plan.

Yngstebror Jakola var ikke helt som de andre, han ble oppfattet som litt tøvete, og hadde vondt for å snakke. Men han kunne brukes i planen som ble lagt. En kveld månen skinte over Pasvikelvas islagte flate så guttene at Sofies frier kom gående, langt ute på vannet. Yngstesønnen ble sendt i møte med finnen, med gevær i handa. Da han møtte frieren fikk denne beskjed om å snu, og gå beint tilbake. Hvis han gikk krokete kom det til å smelle. Dermed ble det slutt på besøkene, og Sofie ble hjemme noen år til.

Nå endte ikke historien der for Sofies del. Hun ble gift med Bernhardt Kalliainen, og flyttet til norsk side, til Kjerringneset litt lenger sør langs Pasvikelva. Faren Jussi døde, og mora bodde fortsatt sammen med sine sønner, da far min en vinter, antakelig i 1930, ble med sine eldste brødre i tømmerskogen. Far var da 13, og hadde seks uker fri fra skolen før påske. Brødrene Mathis og Magnus var 25 og 30 år gamle, og hugde og kjørte tømmer med rein for Magnus Stenbakk. Han hadde fått tildelt teig ved «Strykene» mellom Vaggatemvann og Langvann. Der var mye småvokst skog, og da Mathis måtte avgårde på noe annet, ble unge Leif med for å hjelpe broren Magnus slik at de ble ferdig før påske. De bodde i den ene koia ved Strykene, mens Stenbakks bodde i den andre.

En søndag spurte Magnus lillebroren om han ville bli med og kjøre med rein bort til Jakola sine, for han ville kjøpe noe proviant hos dem. De så gjorde, og da de kom inn på tunet kom Kalle ut og ropte at der var mose til reinene i staken, de måtte bare gi dyra for. Magnus svarte at reinene hadde akkurat stått og spist på mosemarka, så de trengte ikke noe ekstra, men Kalle kom selv bort og ga reinene en neve mose hver.

Kalle ba karene inn, mora hadde fått beskjed om å sette på kaffen siden det kom søndagsgjester. Leif husket at hun gikk i sorte klær og var begynt å bli litt lut.

– Nu må du stelle fint til, for her kommer ordentlige folk, sa Kalle til mora. Kaffen var snart klar, svarte ho, og lurte på hvorfor Leif var i skogen som var så ung. Ho serverte kaffe og mat, og nybakte kaker. Yngstesønnen, som var litt tilbakesatt, var også hjemme, men sa ikke stort.

Magnus Randa fikk kjøpt det han trengte hos Jakolas, så søndagsturen ble vellykket. Senere ble Leif med både i tømmerskogen og på fløting, broren Mathis var fløterbas under krigen. Men da krigen var over i 1944, opphørte både fløtingen og den finske bosetningen på østsiden av Pasvikelva. Bare minnene ble igjen, om en tid som mange pasvikdøler oppfattet som den beste som har vært i dalen.