Etter nyttår i 1940 ble alle vernepliktige i Varanger bataljon innkalt til tjeneste. Vinterkrigen mellom Sovjet og Finland raste på østsiden av Pasvikelva, og den norske forsvarsledelsen fryktet at Sovjet i neste omgang ville kaste sine øyne på Øst-Finnmark. Derfor ble min far, mine onkler og mange hundre andre fra Varanger og Tana innkalt til tjeneste i vinterkulda.

Bildet over er fra boka om Varanger Bataljon og viser soldater som var på Nyborgmoen i 1940.

Jeg har fått flere beskrivelser fra tjenesten i Varanger bataljon vinteren 1940. Noen finnes også i boka Trygve Andersen har skrevet om bataljonens historie. Faren min, Leif Randa (f 1917), fortalte flere ganger om den lange skimarsjen hans tropp gjennomførte, under ledelse av toppsjef Arne Gabrielsen fra Neiden. Skimarsjen startet fra Nyborgmoen like nord for Varangerbotn, men første ettermiddag gikk de bare langs veien til Karlebotn og overnattet på skoleinternatet der. Neste morgen la de i vei sørover, opp på fjellvidda. Målet var Øvre Neiden og Sivertsens fjellstue. Det skulle bli en tur med visse besværligheter; det var kanskje derfor min far husket den så godt.

Skimarsjen foregikk i slutten av januar. Gabrielsen hadde fått en lokal same til å være med et stykke som veiviser. Far min var god til å gå på ski og vant til å være på fjellet, han hadde vært med brødrene i reinflokken fra guttedagene. De siste ukene før skimarsjen startet hadde han også lært seg å handtere hunder som trakk slede. Bataljonen hadde på et eller annet vis fått i tjeneste en kar fra sørvestlandet, som hadde med seg seks trekkhunder. Leif Randa og Herman Losoa fra Byluft fikk hver to av de seks hundene, og brukte de til å trekke en liten militærslede. Hundene var med på skimarsjen og trakk telt og lagsutstyr.

Flere av de som var i tjeneste denne vinteren fortalte etterpå om den magre kosten de fikk. Særlig gjaldt dette de som var forlagt litt unna Nyborgmoen, og fikk transportert maten langt. Totalt var nesten 3 000 soldater i tjeneste i Varanger i månedene før andre verdenskrig startet, så forpleiningstjenesten hadde litt av en oppgave. Leif Randa klaget ikke på maten, men før denne skimarsjen hadde han vært innom en butikk og kjøpt flesk for å ha ekstra mat for turen. Kniv hadde han i beltet, så han kunne skjære opp flesk og steike over et bål. Ifølge Leif var det bare han og Toralf Rauhala fra Strand som hadde kniv med på turen.

Før veiviseren snudde spurte Leif ham om hvordan det var med ved til brensel inne på fjellet. Han fikk anvisninger om hvor de måtte stoppe dersom de skulle finne ved og ly for natten. Hvis de ikke stoppet der, ville de måtte gå veldig mye lenger for å finne ved til å gjøre opp varme. Etter at samen snudde fortsatte troppen sørover. Troppsjef Gabrielsen gikk i front. Bakerst gikk korporal Olsen, han hadde brede ski med tre riller under så sporet hans var til å kjenne igjen. Troppen fulgte samens råd og satte opp teltene i skogholtet han hadde fortalt om. Troppsjef Gabrielsen mente Leif var den eneste som var kompetent nok, så han fikk i oppdrag å fyre et stort bål ute klokken fire neste morgen og koke vann og kaffe. I teltene var det fyringsvakt, som også fikk i oppdrag å vekke Leif klokka fire.

Situasjonen morgenen etter var likevel laber i stabsteltet. Den som skulle passe varmen i morgentimene hadde sovnet på vakt. Leif våknet av at det oste fra bålgropa midt i teltet. Det var så røykfylt at det sved i øynene. Leif krøp bort til bålgropa og oppdaget restene av et par skistøvler som lå i glørne. Noen av de andre soldatene våknet men Leif ba de bare ligge ned og trekke soveposen over ansiktet. Han fikk lempet de sundbrente skoene ut, og fyrte opp bålet så røyken trakk opp og ut av røykåpningen.

Det viste seg at det var Olsen fra Skjånes som var med på turen som var blitt uten sko. Gabrielsen var ille til mote, reserve skisko var ikke med i noen av sledene. Men Leif Randa løste Leif troppssjefens hodebry ved å tilby legen sine egne sko. Selv hadde han skaller i sekken. Nå kom Leifs kniv virkelig til nytte. Etter frokost og fjerning av stålbindingene fra skiene kunne Leif gå videre sammen med de andre. Han hadde montert tåreim på skiene, og likte jo egentlig best å gå med skaller på beina, så han var såre fornøyd der han gikk med sine to hunder og sleden.

Januardagen var kort, men fint vær og sol var det på Gallokvidda. Dagsmarsjen ble likevel veldig lang. Første skikkelige pause, med mat og varm drikke, ble tatt i et myrområde fortalte Leif. Han stekte av flesket han hadde kjøpt, og delte med legen som var med på turen. Gabrielsen var ikke direkte lommekjent i området, så utpå ettermiddag havnet de i Finland, et land som altså var i krig. Det skjønte de først etter at de var kommet så langt at de møtte Neidenelva. Da var det allerede blitt mørkt, og de tok en pause til. Etterpå var det ikke annet å gjøre enn å følge Neidenelva østover mot Norge og Øvre Neiden. Underveis ble korporal Johansen fra Nyborg syk. Leif måtte la ham ligge i hundesleden. Men fremover gikk det.

Da de var kommet inn i Norge igjen måtte de gå inne i bjørkeskogen langs Langfossen. I mørket fant Leif en ryggsekk som var dumpet av en soldat lenger fram i løypa. Geværet hang på tvers over sekken. Leif tok den med, og bar da to sekker. Men ikke lenge etter fant han den neste sekken. Da sa korporal Johansen at Leif måtte skyte varselskudd og stoppe troppssjefen som gikk i front. Leif hadde fått utlevert pistol og skarpe skudd, og fikk signalisert at han trengte hjelp. Gabrielsen var ikke i særlig godt humør da han kom skiende tilbake langs rekken av menn for å høre hva som var galt.

Det var midnatt da de nærmet seg fjellstua. Like før de kom dit holdt de på å bli tatt under ild av norske soldater som lå på nøytralitetsvakt i Øvre Neiden. De hadde ligget med fingeren på avtrekkeren og lyttet mot skogen, og var redd det var en russisk patrulje som kom gjennom Finland. Etterhvert hadde de greid å høre at det ble snakket norsk blant soldatene som dukket opp i mørket. At det skulle komme en norsk tropp på besøk hadde de ikke fått melding om.

Det hadde heller ikke fru Sivertsen på fjellstua. Men hun var tilfeldigvis fortsatt våken. Hun satt og ventet på karer som skulle komme hjem fra reinsamling i Finland. Da hennes sambygding Gabrielsen kom med en hel tropp begynte hun straks å ordne med mat og overnatting til soldatene. Litt senere kom også karene som hadde vært på reinsamling nær Sevettijærvi. De kunne fortelle at de hadde blitt beskutt av russiske fly mens samlingen pågikk. Det var fly som fløy tvers over Norge. Den norske forsvarsledelsen hadde pålagt nøytralitetsvakta skyteforbund, med mindre den selv ble angrepet. Derfor kunne både russere og finner uhindret bruke norsk territorium for å angripe hverandre. Men det er en annen historie. Det er også fortellingen om returen til Nyborgmoen, som foregikk noen dager senere.