Første gang jeg ble oppmerksom på granene ved Gartsajærvi var midt på 1970-tallet, da reinflokken beitet nord for Sametivann vinteren gjennom. I ensom majestet stod trærne oppe på en naken åskam, høyere enn furuskogen strakk seg. At de var svært gamle var helt klart.

På bildet over vises Sametivannet i bakgrunnen.

Gran er ikke et treslag som er vanlig å finne i Sør-Varanger. Da de første norske kolonister kom her på midten av 1800-tallet fant de noen få gran, som ble omtalt og senere gjort kjent gjennom doktor Wessels nedtegnelser. Noen av granene var ved Svanvik, mens en var å finne helt nord i Neiden. Folk som snakket om dette da jeg var guttunge for seksti år siden mente at granene var kommet med samenes pulker, der de hadde pakket reinlav som for under reiser fra steder der det vokste gran. I dag vet vi at grantrær finnes mange steder i Pasvikdalen, og at det på russisk side sør i dalen finnes en skog på flere hundre grantrær. Derfor er det grunn til å tro at de granene vi finner i dag er trær som har stått her i flere hundre år, fra en tid da det var et varmere klima enn det som rådde på 1800-tallet.

Også for femti år siden, da vi en vinter holdt reinflokken i furuskogen nord for Sametivann, var temperaturene gjennomsnittlig kaldere enn de er i dag. Vidda på nordsiden av Sameti, Davveskaidi, var temmelig skogløs, et bjørkemåler-angrep i 1966 hadde også drept bjørketrærne. Når vi kom kjørende over vidda om morgenen krysset vi en tid et større vann, som de eldre kalte Gartsajærvi. På nordenden av vannet gikk tyskernes telefonlinje. Den strakte seg fra Munkejord til Strand. Etter tretti år stod stolpene nokså skjeve, og strengene hang lavt over den snødekte flata. Når vi hadde krysset Gartsaajærvi, og sluppet oss ned i furuskogen, kom vi inn i lunere terreng. Her oppdaget vi at det stod i alle fall en gran. Den var nokså stor, og vokste alene blant furutrærne.

Etterhvert som lyset vendte tilbake la vi merke til at det var noe spesielt med en lite treklynge som stod oppe på en rygg. Sett fra Gartsajærvi lå ryggen i retning Onderihompen. Der oppe stod flere gran tett sammen, og kom fra samme rot. Disse trærne vakte såpass forundring at jeg en sommer gikk hele veien til Gartsajærvi for å ta bilder av dem. Dette er vel de nordligste granene i Pasvik. Helt sikkert er det at ingen andre grantrær i dalen har så magre kår som disse ved Gartsajærvi. De må ha stått der i mange hundre år. Kanskje slo et frø rot her i den varme perioden for omtrent 1000 år siden. Så har de overlevd, uten konkurranse fra hverken furu eller bjørk. På nordsiden er stammene dekket av gamle moselag langt oppover stammen.

Sist helg lette vi igjen opp granene ved Gartsajærvi, da vi var på ski i området. De største trærne i klyngen er vokst ut som skudd fra en felles rot. Det er kjent fra høyfjellsområder at grana sprer seg med rotskudd, eller ved at lavtvoksende greiner slår rot i bakken og vokser oppover som nye trær. Dermed kan trærne fornye seg hvis de klimatiske forhold hindrer frøsetting. Nå virker det som klimaet ved Gartsajærvi har endret seg såpass at granene trives bedre enn før. Man ser at de gamle trærne fortsatt strekker seg oppover, og at det er kommet flere nye små grantrær rundt dem.

Men mest av alt ser man at furskogen strekker seg oppover åssidene og innover Davveskaidi. Granene ved Gartsajærvi står ikke lengre alene på åskanten. De har fått selskap av furu som har allerede har vokst fra dem, og fortsatt strekker seg videre oppover for hvert år. Klimaendringene sørger for det.

Et spørsmål skulle det vært artig å få svar på: Hvor gamle er egentlig granene ved Gartsajærvi?