Mange historier er fortalt om de som var Pasvikdalens innbyggere før krigen. Flere hadde sine særegenheter eller spesialfelt. Benjamin Ollila var kjent som en rask og god bygningsarbeider, som gjerne hadde laftet et par omfar på et fjøs før andre var stått opp. Håkon Figenschou var og kjent for å få jobben gjort i en fei, på sin egen måte. En dag møttes de to på bussen til byen.

Denne historien er en av de mange som både far min og Thorbjørn Hallen fortalte om. Forretningsmannen Hamre i Kirkenes hadde kjøpt en skogskoie fra skogforvaltningen. Den ville han ha flyttet til Spurvvannet, til sitt fiskeparadis. Oppdraget med riving og flytting gikk til Håkon Figenschou, som var bosatt ved Ruskebukta, på vestsiden av Kjerringneset. Det var blitt nokså sent på høsten da jobben skulle gjøres, men Håkon skred til verket og begynte rivingen. Tømmeret og det øvrige bygningsmaterialet ble lastet på doningene, og med hest kjørte Håkon lassene til anvist sted.

Bunnstokker og gulvbjelker var imidlertid så fastfrosset i bakken at Håkon ga opp å få de med seg. Han avsluttet jobben, og fikk sin betaling fra Hamre. Utpå våren hørte han at Benjamin Ollila hadde tatt på seg arbeidet med å sette opp koia ved Spurvvannet. Litt spent var han på om de manglende stokkene ville bli etterlyst, men det hørtes intet fra bygningsarbeideren. Våren passerte, og en morgen Håkon hadde tatt bussen fra Gjøkåsen kom Benjamin Ollila ombord på Melkefoss. Da bussen skulle returnere fra Kirkenes tidlig på ettermiddagen passet Håkon på å få sete ved siden av Benjamin.

Benjamin skjønte nok hva den andre hadde på hjertet, men kom ikke inn på emnet. Til slutt måtte Håkon selv ta opp saken han lurte på, – hvordan var det gått med byggingen av Hamres hytte? – Jo, den var ferdig og Hamre var godt fornøyd, kunne Benjamin melde.

Håkon undret seg ikke mindre, og spurte så om det var tømmer nok til bygget?
– Tømmer? svarte Benjamin. – Ja, der var nok tømmer, og enda ble det stokker til overs!