Sør-Varanger er full av krigsminner, omtrent overalt, og i mange former. Det er nå 80 år siden tyskerne forlot kommunen. Tiden da alle deres etterlatenskaper hadde liten verdi er over, samtidig som mye av det de levnet har rustet eller råtnet bort. Gode ingeniører var de, så mye av det de har bygd i stein og betong står fortsatt. Men skal vi la også det forfalle og bli uønsket avfall?

Andre verdenskrig medførte varige endringer i Sør-Varanger. «Før og etter krigen» er et uttrykk som fortsatt brukes, selv om veldig få av oss var født da krigen startet. Da den var over var sentrale deler av kommunen jevnet med jorden. Det eneste tettstedet som stod igjen i 1944 var det veiløse Bugøynes. Resten av kommunen, fra Holmfoss via Kirkenes til Brannsletta måtte bygges opp igjen fra ruiner og branntomter. I Pasvikdalen og øst for Kirkenes stod det meste av gård og grunn uskadd. Der hadde tyskerne bare brent og sprengt egne fasiliteter.

I de første tiårene etter krigen ble ikke tyske anleggene viet så mye oppmerksomhet, med mindre de kunne nyttiggjøres til noe. Til Bugøynes hentet man for eksempel et strømaggregat fra Kjelmøya. Etter som årene er gått har flere av de tyske anlegg måtte vike plassen når nybygg skulle oppføres. I seg selv hadde Wehrmachts anlegg ingen verdi, de kunne ikke brukes til noe.

I dag șer vi nok anerledes på etterlatenskapene etter tyskerne. De er blitt betydelig færre, og vi har begynt å tenke på om det som står igjen etter 80 år skal tas vare på. Siden Sør-Varanger var et viktig område for tyskerne under angrepet mot Murmansk og den påfølgende stillingskrigen ved Litsa, er krigen blitt en vesentlig del av Sør-Varangers historie. Alle etterlatenskaper fra krigen å gjøre skal ikke bare neglisjeres og glemmes. Vi har blant annet fått en kommunal krigsminneplan, hvor gjenstander og anlegg er kartlagt og registrert.

Men etter 80 år har tidens tann begynt å tære på det meste av tyskernes anlegg, som har stått uten å bli vedlikeholdt siden de ble bygd. Vaktbunkeren i veikanten nord for Bjørnelvdalen er et eksempel på det. I 75 år stod den stødig, men i de siste årene har vinterens tele begynt å bryte ned inngangspartiet. Denne bunkeren er en av de lettest tilgjengelige krigsminnene, og har således en spesiell verdi hvis man tenker på ivaretakelse av et krigsminne som i fremtiden kan fortelle nye generasjoner om vår nære historie. Men da må det gjøres noe med å rette opp skadene før det er for sent. Og det er det ingen som har ansvar for.

Vaktbunkeren ved Bjørnelvdalen ble plassert der fordi området mellom riksveien og Langfjorden ble brukt som lagerområde. Her ble det lagret enorme mengder med materiell som skulle underholde de tyske og østerrikske soldater som lå på fjellet ved Litsa, i et forgjeves forsøk på å innta Murmansk by og havna der. Avkjøringen til lagerområdet er noen meter nord for bunkeren. De forskjellige lagre lå langs et nett av veier i terrenget bak bunkeren. Vaktmannskapenes oppgave var å se til at de som ville inn på området hadde noe der å gjøre. Antakelig hadde vakta også oversikt over hvor på området materiellet som skulle hentes eller leveres var plassert, slik at de kunne informere sjåførene om hvor de måtte kjøre.

Folk jeg har spurt sier at vanlig trafikk på riksveien ikke ble stoppet av vakta ved bunkeren. Men skal vi nå stoppe forfallet, eller la det gå sin gang? Bunkeren vitner om en historie som er blitt viktigere og viktigere for vår felles identitet som innbyggere her i grensekommunen, men er den «viktig nok» til å tas vare på?