Etter omtrent 100 år med skogsdrift i Pasvik har det de siste tiårene vært nesten stille i skogen her. Etpar skogsmaskiner har dog vært i omtrent daglig drift, men den store aktiviteten som var i tiårene fra 1920 til 1970 vil nok aldri oppleves igjen. Under en tur til Gjøkvann kom jeg over noen «kulturminner» etter skogsarbeiderne.

Bildet over viser en dobbelt utedo som antatt er bygget etter krigen ved vestenden av Gjøkvann.

I Gjøkvannsområdet var skogsdriften stor i etterkrigsårene. Før- og under krigen foregikk hugsten lenger nord, innfor Ellentjern, ved Høvann og Korsvann. Også tyskerne tok ut tømmer i området, og ved til å varme opp kalde bunkere ved Litsafronten.

En egen forsyningskommando med ansvar for vedleveranser hadde sete i Salmijærvi, på motsatt side av Pasvikelva. Derfra kom lastebiler jevnlig for å hente tømmer. Både russefanger, tyske desertører og soldater på permisjon fra fronttjeneste måtte hugge og frakte tømmer til veien, sammen med nordmenn. De var pålagt å arbeide, men var ikke underlagt samme strenge regime. 

Etter krigen lå det mange steder tømmer igjen etter tyske drifter. Bare i Pasvikelva lå titusenvis av stokker. Flere bensindrevne sagbruk ble satt opp i Øvre Pasvik for å skjære materialer til gjenreisninga. Ved Gjøkvann var det både et privat sagbruk, og et som ble drevet i statlig regi. Fortsatt finnes etterlatenskaper etter disse sagbrukene, mest i form av bakved som ligger og råtner. 

Tyskerne innførte bruk av motorsag, og hadde noen store greier som det måtte to mann til for å holde. Etter krigen ble motorsag gradvis innført av de lokale tømmerhoggerne. En sag var en stor investering, som ikke alle tok seg råd til. Med motorsag startet mekaniseringen av skogbruket, og den fortsatte med at traktoren erstattet hesten. Dette gjorde igjen at uttaket av skog ble større, men også at det ikke lenger var bruk for så mange arbeidstakere i skogen. På det meste hadde over 200 vært ansatt i skogen vinterstid, men utover 1960- og 1970-tallet ble dette kraftig redusert, og etter 1980 var det bare et titalls menn igjen i skogen.

Mange skogsarbeidere gikk rett over i anleggsbransjen og var med i bygging av flere kraftverk langs Pasvikelva. I skogen gikk avvirkningen likevel fortere enn tilveksten. I Pasvik tar det cirka 150 år før et furutre blir hogstmoden, mens et grantre i Sør-Norge kan hugges når det er 70 år. Etter mindre enn 100 års drift, var det ikke lengre økonomi i å drive skog i Pasvik. 

I dag finner vi omtaler og gjenstander fra skogsdrifta både på museet på Strand og på Infopunkt Gjøken. I tillegg til alt det vi finner på turer ute i Pasvikskogen.