I 1920 fikk Finland hand om en landstripe i nord. Etter forhandlinger med det nye regimet i Russland, fikk finnene sin etterlengtede korridor til Petsamofjorden og havet, beliggende på østsiden av Pasvikelva og Sør-Varanger kommune. Men 24 år senere var det ugjenkallelig slutt. Etter at Finland hadde gått med på tysk side under 2. verdenskrig, og så søkte separatfred med Sovjet, var Petsamokorridoren et av landområdene som måtte avstås for å få fred.

Da Petsamokorridoren ble finsk i 1920, var stordelen av befolkningen der finsktalende. I omtrent 70 år hadde finner allerede bosatt seg og ryddet gårder langs den russiske siden av Pasvikelva. Flere av de hadde først kommet til norsk side, men var blitt vist bort av lensmannen. Han håndhevet loven som sa at man måtte tale norsk eller svensk for å få jord i grenseområdet. Men de finsktalende kunne fritt slå seg ned og rydde jord på russiske side av grensa, etter at Russland hadde underlagt seg Finland i 1809. Dermed ble det til at mange finske familier ble splittet, noen greide å få oppholdsløyve i Norge, mens deres brødre og søstre bosatte seg like i nærheten, men på russisk jord i området de selv kalte Petsamo.

Petsamos blomstringstid

Folket i Petsamo ble i stor grad overlatt til seg selv av de russiske myndigheter. Som lutheranere var de heller ikke av interesse for den russisk-ortodokse kirke, som hadde både kapell og kloster i området. Petsamofolket dro over grensa til Norge for å få gjennomført bryllup, barnedåp, konfirmasjon og begravelser. Dermed holdt de tett kontakt med sine norske slektninger, og derfor kan man i dag finne nedtegnelser om Petsamoboernes livshendelser i de norske kirkebøkene. Inne på kirkegårdene fikk finnene også en liten flekk norsk jord- når de skulle legge ut på sin siste reise.

Fra norsk side av Pasvikelva så de at livet blomstret i øst, spesielt etter at Petsamokorridoren ble en realitet, og Finland ble nabolandet også i Pasvikdalen. Den unge finske nasjonen satset mye på å få i gang virksomheter her. Etter å ha vært innestengt ved Østersjøen under første verdenskrig så finnene det som viktig å utnytte den alternative sjøruten som nå var tilgjengelig. Noen kilometer uti Petsamofjorden ble en havn bygget i Liinahamari. Herfra startet man fiske etter torsk, sei, uer og hyse, og her anla man en fiskeforedlingsfabrikk. Finnene igangsatte også en storstilt utbygging og oppgradering av veinettet etter 1920, og greide i 1931 å ferdigstille «Ishavsveien» fra Rovaniemi til Liinahamari, en strekning på 532 kilometer. Til sammenlikning hadde man på norsk side akkurat greid å ferdigstille veien fra Kirkenes til Svanvik, en strekning på fire mil, som det hadde tatt 100 år å få på plass! Finnene gjorde også sitt nordligste fylke, Lappland, til en tollfri sone, noe som gjorde at nordmenn strømmet over grensa for å handle vesentlig billigere varer enn de fikk i Norge.

Nikkelmalmen

Likevel var det funnet av nikkelmalm i Petsamofjellene som virkelig fikk betydning for Petsamo og Finland. Det skjedde allerede i 1921, da finnene ville undersøke om jernmalmen på norsk side også hadde forgreininger inn i Finland. Nikkelmalmen satte sitt preg på den videre utviklingen i Petsamo, og fikk også stor militær og politisk betydning da andre verdenskrig nærmet seg. Etter at smelteverket ved den finske gruvebyen Nikkeli begynte å spy ut svovelrøyk i 1942, har nikkelmalmen også satt sitt preg på naturen i flere mils omkrets.

Høsten 1939 var det imidlertid slutt på finnenes utbygging og utviking i Petsamokorridoren. Da Sovjet gikk til angrep den siste novembernatten, og Vinterkrigen var et faktum, hadde ikke finnene store nok styrker til stå i mot Den Røde Armes soldater som gikk i land i Liinahamari. I knallhard frost måtte de finske soldater trekke seg bakover, mens sivilbefolkningen fikk ordre om å flykte, før hjemmene deres ble stukket i brann slik at fiendens soldater ikke skulle finne ly. Vinterkrigen varte helt til sola igjen begynte å varme i midten av mars 1940. Da så finnene seg nødt til å inngå en fredsavtale, og gå med på Sovjets krav om landavståelser. I Petsamo måtte den finske halvdelen av Fiskerhalvøya overlates til russerne. Resten av korridoren fikk finnene beholde, og mange innbyggere satte i gang med gjenoppbygging av sine brente gårder.

Andre verdenskrig

Også arbeidet ved nikkelverket som var under oppbygging ble videreført. Nikkel til panserstål hadde den tyske forsvarsindustrien et umettelig behov for før andre verdenskrig, så avsetning var sikret. Men finnene ble også presset av Sovjet, som ønsket å få tilgang til malmen fra Petsamo. Finland valgte å selge til Tyskland, og satset på ny på bosetning i Petsamokorridoren. Mindre enn en måned etter at Vinterkrigen var slutt var det Norge som ble angrepet militært den 9. april, av Tyskland. I starten av krigen kom det ikke tyske soldater til grenseområdet, heller ikke da Norge kapitulerte den 10. juni 1940. Først den 9. juli kunne den norske vaktkommandøren, Harald Tunstad, overlate vakta på Svanvik til tyske tropper. Et knapt år senere rullet to tyske divisjoner inn i Petsamokorridoren fra Sør-Varanger, for å angripe Sovjet og innta Murmansk.

Igjen fikk Petsamofolket krigen innpå livet. Denne gang varte det i tre år. Finland var formelt i et våpenbrorskap med Tyskland, i det de selv kalte «Fortsettelseskrigen». Nå skulle de ta tilbake tapte områder fra Vinterkrigen. Allerede i 1943 skjønte Finland at tyskerne ikke kom til å vinne over Sovjet. Finland begynte å lete etter veier til en separatfred med Sovjet, mens Tyskland på den ene siden presset Finland til å opprettholde krigsinnsatsen, og på den andre side begynte å forberede seg på at Finland trakk sine styrker ut. De innså at da ville styrkene på Litsafronten og Sallafronten måtte trekkes ut, og målet om å ta Murmansk oppgis.

Slutten

Sommeren 1944 stod krigen sør i Finland, mellom finner og russere. Sovjet ville tvinge Finland i kne, noe de også greide. Finland måtte godta harde vilkår for å få fred, og for ikke å bli innlemmet i Sovjet. Mye land måtte avstås etter at kampene opphørte den 4. september, blant annet Petsamokorridoren. Her hadde innbyggerne allerede den 15. august fått ordre om å evakuere. For siste gang ble Ishavsveien fra Liinahamari fylt med finske biler og folk. Ferden gikk sørover mot Ivalo og resten av Finland. Husdyra var slaktet og livet i Petsamokorridoren var ugjenkallelig slutt. Bare driften ved nikkelverket ble opprettholdt noen uker til, før russernes massive angrep på Litsafronten satte et punktum for tysk krigsinnsats her. Før oktober var omme var bebyggelse og industrianlegg i Petsamo bombet og brent til ruiner. Tilbake lå bare minnene om blomstrende år, og vennskapelig samkvem på tvers av grenselinja.