Under arbeidet med boka «I skyggen av Litsafronten» gjorde jeg en del intervju av eldre folk i kommunen. En av de var Agnes, datter av krigsfangen Magnus Stenbakk som hadde tilbrakt to år i fangeleiren Sachsehausen. Hun var oppvokst på Stenbakkgården, og husket samkvemmet som før krigen var med de nærmeste naboene på motsatt side av Pasvikelva og riksgrensa.

Bildet over viser utsikten fra Stenbakkgården mot Pasvikelva, der Mäkis jorder før krigen lå åpent til på motsatt side.

Stenbakk-navnet kom til Pasvik med Johan Henrik Stenbakk, som var født i 1875 av den unge Kaisa Valborg Aska fra Strand. Under arbeid i Vadsø var hun blitt kjærest med ungkaren Stenbakk fra Tornedalen. De ble foreldre til Johan Henrik, men deres veier skiltes og gutten vokste opp hos besteforeldrene på Stand. Som voksen ble Johan Henrik gift med jevnaldrende Kaisa Sofie Karinen, og bosatte seg nær hennes hjemsted, ved stedet som i dag er kjent som Stenbakk.

Johan Henriks barnebarn Agnes ble født inn i en stor søskenflokk i 1929. Da bodde mange familier i Stenbakkområdet, og enda flere på det som den gang var finsk side av Pasvikelva. Omtrent alle var av finsk opprinnelse, uansett på hvilken side av grensa de bodde. Mange slekter hadde forgreininger på tvers av grensa. Norsk politikk på slutten av 1800-tallet hadde medført at finner som hadde slått seg ned på norsk side, ble tvunget til å forlate sine hjem og flytte. Flere av dem flyttet da over Pasvikelva, og begynte å rydde jord på det som før 1920 var russisk territorium. Der fikk de være i fred for myndighetene, men holdt god kontakt med slekt og venner på norsk side. Fra Stenbakkgården var det utsikt mot sør, der elva gjorde en sving østover. På motsatt side lå mange gårder på det flate området i elvesvingen.

– Nærmest oss lå gården til «Mæggi-Vigge», fortalte Agnes da hun var over 90 år gammel. – Vår familie hadde mye omgang med dem (Ida og Vihtori Mäki), og vi var gudbarn og gudforeldre om hverandre.

Men det var før Andre verdenskrig startet, og kastet omkull de gode relasjoner som var på tvers av grensa. I Riksarkivet fant jeg kilder som fortalte at Agnes´ barndomshjem var åpent for alle. Her stakk folk innom og snakket sammen over en kopp kaffe. Her ble opplysninger utvekslet, og det skulle føre til at husfar Magnus ble hentet inn av tyske Gestapo (det hemmelige statspolitiet), og etterhvert sendt til fangeleir i Tyskland. For hos Stenbakk gikk også de som samlet opplysninger om tyskerne og formidlet de østover, til den sovjetiske etterretningstjenesten i Murmansk. En av de var sønnen i nabogården på motsatt side av elva, Aarne Mäki.

– Aarne var gudfar til min lillesøster Eila, fortalte Agnes. – En tidlig morgen i starten av krigen kom han inn døra hos oss, og fikk en kopp kaffe. Da Eila stod opp løp hun bort til ham med utstrakte armer, og sa at der er gudfar. Da reiste Aarne seg, takket for kaffen, og sa at han måtte gå. Siden småungene kjente ham igjen kunne det bli farlig for oss at han var her. Så forsvant han bakover i skogen.

Aarne Mäki hadde, som flere unge menn, funnet ut at kommunismen var den rette politikken. Han hadde vervet seg hos sovjetisk etterretningstjeneste, mot sitt fedreland Finland, som stod på tysk side de første krigsårene. Han ble fra 1941 med i partisangrupper som ble sendt inn bak de tyske linjer i Pasvikdalen, og drev på med dette gjennom hele krigen. Men da den var over ble han arrestert av sine oppdragsgivere, som finskfødt kunne han være en fiende av Stalin. Sammen med flere ble han sendt til en fangeleir langt øst i Sovjet. Her døde Aarne Mäki. Kommunismen han trodde på var ikke den han fikk oppleve.

– Det var godt å være hjemme før krigen. Fra huset så vi utover jordene våre, Pasvikelva og Mäkis jorder på andre siden. De var delt opp med kanaler som gikk i vår retning. Det var så fint å se de velstelte jordene, sa Agnes i 2021.

Som flere av sine naboer mintes hun gjennom hele livet de gode mellomkrigsårene, da grensa var åpen, og det var samkvem i hverdag og fest. Det satte krigen en stopper for. Først Vinterkrigen mellom Sovjet og Finland i 1939, da finnene brente gårdene langs Pasvikelva før befolkningen flyktet til Norge. Mange kom tilbake sommeren 1940, og begynte gjenoppbyggingen. Men da finnene gikk med tyskerne i angrepet på Sovjet i 1941, startet siste kapittel i deres historie på østsiden av Pasvikelva. Det kapittelet ble lukket da finnene på ny evakuerte, og brente gårdene sensommeren 1944.

– Nå er de ikke lengre noe å se til Mäkis fine jorder. På den andre siden av elva ser man bare kratt som vokser helt ned til elvebredden, sukket Agnes et år før hun døde.