Den 6. oktober 1942 skjedde det utenkelige: Etter to måneder i Gestapos klør rømte Osvald Harjo fra politiarresten i Kirkenes. Politimannen Hans Harald Rygh låste ham ut av cella og flyktet sammen med Harjo ut av Kirkenes. Snart fikk de kontakt med partisanen Ragnvald Figenschou, som hadde engasjert Harjo som informant. Sammen med seks andre partisaner måtte de tre holde seg skjult i Pasvikskogen til midt i november, mens de ventet på vinteren.
– Det kommer snart til å bli et jordskjelv i Kirkenes, sa Ragnvald Figenschou til sin ene bror et par dager før flukten fant sted. Han var godt informert om planene, og hadde via morsenøkkelen også vært i kontakt med sine oppdragsgivere utenfor Murmansk. Harjo ble tatt bare dager etter at han hadde vært i leiren til Figenschou, så Figenschou hadde tatt sine folk med og flyttet til en annen partisangruppe, som lå langt innpå fjellet.
Utsatt for hard tortur
I Murmansk var Osvald Harjos navn vel kjent fra tidligere. Han var, som faren Nils Johan, en troende kommunist, og hadde tidligere under krigen vært med båt over til Sovjet og levert etterretninger om tyskernes aktiviteter i Sør-Varanger. Nå satt de begge arrestert i Kirkenes, og for Osvald så det mørkt ut. Gestapo, og deres kolleger fra finsk side i Pasvik, tok ikke på fangene med silkehansker.
«Finnene er de verste» skrev Osvald i et brev som ble smuglet ut fra arresten. Avhørene og torturen skjedde ikke der, arresten lå den gang på samme sted som politikammeret i Kirkenes var de første femti år etter krigen. Et lite stykke fra politiarresten hadde Gestapo sitt eget lokale i Kongens gate 1, der Scandic-hotellet er i dag. Hit var det Harjo og andre som hjalp partisanene i Pasvik ble brakt når de skulle i avhør. I kjelleren her var det de ble torturert.
Flyktet sent på kvelden
Men den 6. oktober var flukten i gang, en dag forsinket i forhold til Ragnvald Figenschous varslede jordskjelv. Problemer med å skaffe transport ut av Kirkenes var årsak til det, men Rygh hadde til slutt greid å fikse en avtale med Levi Skulbru. Han kjørte legeskyss for doktor Franziska Puntervold, distriktslegens assistent. Like før midnatt møtte de to flyktningene bilen oppe ved Førstevann, og snart bar det mot Pasvik. Puntervold gjemte Rygh og Harjo under noen tepper bak i bilen, og startet angivelig mot Øvre Pasvik for å ta i mot en ny verdensborger. Dette var grunn god nok til at bilen ikke ble nærmere undersøkt av tyske veiposter.
Ved Firkantvann stoppet bilen, og flyktningene startet til skogs. I følge Nils Henry Johansens bok «Krigen i nord» ventet tre partisaner ved stedet, noe som er sannsynlig i og med at Figenschou hadde vært i kontakt med sin bror på Jakobsnes like før. I den mørke oktobernatta fulgte følget stien til Namdalen, før de krysset Langfjordvannet i en tyvlånt båt. Så la de kursen nord for Store Sametivann.
En imponerende marsj mot Rørvann
Et og et halvt døgn senere, om formiddagen den 8. oktober ankom de partisanenes skjulested ved Rørvann. Tidspunktet er oppgitt både av partisanhjelperen Axel Hoel, og av forfatteren Morten Jentoft, som har funnet informasjon om dette i arkiver i Russland. Det står respekt av en slik marsj under slike forhold.
Flyktningenes var så langt fra i sikkerhet, selv om de hadde kommet seg ut av Gestapos klør. De var nå til sammen ni personer som måtte holde seg skjult. To partisangrupper, utsendt fra Murmansk, samt Osvald Harjo og Hans Harald Rygh. Telegrafering til Murmansk, med anmodning om uthenting med fly ble avvist. I følge Harjo ble de bedt om å ta seg til Vardø, for å bli plukket opp av en ubåt. Det var et dårlig forslag mente de, og ga seg i vei sørover i Pasvik. Ved Gjeddevann vest for Hauge stoppet de. Her var det skjul å finne i skogen, og her var de nærmere folk og vei, slik at det kunne være enklere å få hjelp med etterretninger, og med mat og livsnødvendigheter. Planen var nå å vente på vinteren. Når snøen lå på bakken, og elver og vann var islagte, ville det være lettere å gå på ski mot Murmansk.
En farlig høst for alle i Øvre Pasvik
Det ble en lang og farlig høst i Pasvikdalen. Ikke bare for de som skulle holde seg i skjul. Like farlig var det for alle som de ni kontaktet og besøkte for å få hjelp til å overleve ute i skogen. Gruppas skjulested ved Gjeddevann ble oppdaget og meldt til Gestapo, men partisanene hadde rukket å flytte til et nytt skjulested før tyskerne kom. Imidlertid medførte flyttingen at flydropp med forsyninger fra Murmansk uteble. Matsituasjonen ble prekær, og partisanene tok store sjanser når de troppet opp hos folk for å få hjelp.
– Jeg og min venninne Eila Sotkajärvi var enige om det, at hvis tyskerne fikk vite hva vi visste, så ville det ikke være en eneste levende mann igjen i Øvre Pasvik, fortalte Agnes Ryeng Ackermann, da jeg intervjuet henne om saken. Hun var 11 år den høsten foreldre og søsken hjalp partisangruppene flere ganger. Om alle som bidro til at det hele gikk bra, kan du lese i boka «I skyggen av Litsafronten».
For det gikk bra. Vinteren kom, og Hans Harald Rygh, som var fra Stavanger, fikk sammen med de to russerne i gruppa lært seg å gå på ski. En natt, angivelig den 12. november, la følget i vei fra Kjerringnes, og krysset Pasvikelva ovenfor Jordanfoss. Så satte de kursen mot sjekkpunktet i Sovjet. Det kan hende at datoen var natt til søndag 16. november, da enkelte informanter forteller at badstu og bespisning hos familien Ryeng før avmarsj skjedde en lørdagskveld. Sikkert er det i alle fall at unge Trygve Ryeng gikk foran og viste følget vei utenom de tyske arbeidsleirene på Kjerringnes, da skimarsjen startet.
For Hans Harald Rygh ble møtet med Sovjet et helt annet enn han hadde forventet. Han ble mistrodd og dømt for å ha vært tilknyttet «nazi-politiet» i Norge, og døde i fangeleir sommeren 1943. Osvald Harjo ble dømt for å være tysk spion, og satt i fangeleir, men han overlevde og slapp ut i 1955.
Kilder:
Morten Jentoft: Mennesker ved en grense
Rolf Randa: I skyggen av Litsafronten
Se også: