For bare ett år siden hadde man ikke trodd det var mulig: At ulv skulle opptre året rundt i Sør-Varanger. Nå skjer det så ofte at folk knapt hever øyenbrynet når de hører ulvehyl eller ser spor. Rovdyret, som i årtier nærmest har vært fraværende, skaper nå store bekymringer for beitenæringene, og hundeeiere. Fellingstillatelse på én ulv ble nylig gitt.

(Bildet over viser en ulv i Øvre Pasvik i september 2021. Foto: SNO)

– Vi bor på Holmfoss og lurer på om flere opplever at hunden er redd for å være ute for tida? spurte en dame på et facebook-innlegg midt i november. Samtidig forsvant en elghund ved Kobbfoss, fire mil lengre syd, til stor sorg og bekymring for eierne.

Redde hunder

Allerede sist vår opplevde folk at hunder oppførte seg som om de var redde for noe i skogen, uten at det kan slås fast at det var ulv som forårsaket hundenes angst for å være ute. I løpet av sommeren ble det funnet DNA etter to ulv i Nedre Pasvik. Ikke så rart at elgjegere sist høst kontaktet naturoppsynet og spurte om det var trygt å ha hunden løs på elgjakt. Ulvens inntog i Pasvik snur opp-ned på situasjonen for mange. 

Store endringer siden 1949

I 1949 var det stopp på de årlige ulvetrekkene over Pasvikelva ved Holmfoss i april. Det fortalte vår lærer Steinar Wikan da vi gikk på ungdomsskolen rundt 1970. I 1949 var sperregjerdet på plass på motsatt side av Pasvikelva, etter at Sovjet overtok Petsamokorridoren fra Finland i 1944. Det gjerdet gikk ikke ulven gjennom den gang. De ulvene som en sjelden gang kom fra Finland til Pasvik de neste årene, viste stor frykt for alle typer gjerder. Slik er det ikke i dag. Nå virker det ikke som ulven har noen frykt for gjerder, menneskelig aktivitet, veier eller boliger. Siste søndag i november ble en ulv filmet fra et hus på Stenbakk, mens den løp i retning av noen rådyr. Da vi som jobber i Statens naturoppsyn (SNO) sjekket området etterpå, viste sporene at den hadde luntet mange kilometer langs Skrøytnesveien før den begynte å jakte rådyr, på lyse formiddagen. Sporene viste også at den under jakten på rådyrene hoppet over fire meter i hvert byks, noe som sier litt om hvilken fart ulven kan sette opp. Denne gang kom rådyrene seg unna, og ulven fortsatte vestover i retning Sametimyra.

Uønsket i reinbeiteområder

For Finnmark gjelder, som for Lappland fylke i Finland, nasjonale bestemmelser som sier at det ikke skal tillates at ulv etablerer seg her, fordi det i begge fylker er mange som lever av reindrift. Derfor har det i alle år vært gitt fellingstillatelse på ulv som har kommet hit. Som regel kommer de fra sydligere trakter i Finland. Men ulven streifer langt. Et ungt individ som ble skutt ved Enaresjøen for noen år siden, hadde sitt opphav i Engerdal. Oftest viser DNA-prøver fra ulvene som kommer inn mot Finnmark og Pasvik at de har finsk/russiske gener. De siste årene er det kommet flere og flere. I Lappland ble det i 2023 skutt 40 individer, hvor det altså ikke skal være ulv. Finnene mener det store antallet skyldes at det kommer flere ulv inn fra Russland enn tidligere. 

Dermed kommer det også flere ulv fra Finland til Norge. De første som får problemer med dette, er reineierne. De ser at rein forsvinner, blir skadet, eller blir drept av ulv. Blir kadavrene funnet tidlig nok kan skademønsteret dokumentere at det er ulv som har vært på ferde. Ofte spiser den bare litt, og drar videre, til og med før reinen er død. Andre ganger ganger kommer ulven tilbake igjen og spiser mer. Med sine kraftige kjever knuser den med letthet bein, så tar den seg tid ved en drept rein, kan det være bare beinsplinter igjen når måltidet er over. Da er det ikke greit å dokumentere at den reinen ble drept av rovdyr. Dermed er det ikke sikkert at reineieren får noen erstatning fra staten. Imidlertid gies det også erstatninger basert på skjønnsmessige vurderinger, og da er det igjen viktig at det er påvist og dokumentert at det har vært rovdyr i beiteområdet på tidspunktet skaden oppstod. Dokumentasjon av rovdyr er en oppgave tillagt SNO.

Registrerer individene ved DNA

Å spore et rovdyr er selvfølgelig enklest på snøføre. Målet er da først og fremst å dokumentere at det har vært rovdyr til stede, dernest å finne DNA som kan fastslå hvilket individ som har vært på ferde. Hår, urin eller ekskrement kan gi DNA-resultat. Finner man restene av en rein som ulven har tatt, kan man også ta en spyttprøve og finne ulve-DNA i reinens pels. Er rovdyret av hokjønn er neste spørsmål om det er et individ som har etablert seg på stedet, og kommer til å føde unger der. Alle de fire store rovdyrene i Norge etablerer revir, som er store nok til at unger kan vokse opp innenfor grensene. Å slå fast ved sporing at de enkelte rovdyr har revir i et område er ikke så enkelt, hvis man ikke kan fastslå at der er en mor med avkom. Så langt er ikke ulven kommet, ennå i alle fall.

Fellingstillatelse på én ulv er gitt

Ved inngangen til desember ga statsforvalteren i Troms og Finnmark fellingstillatelse på en ulv i reinbeitedistriktet i Pasvik. Også i fjor vinter hadde reineierne tillatelse til å felle ulv. Men ulvejakt er vanskelig og tidkrevende. Reineierne fortviler, og vil ha hjelp av staten til å ta ut ulv, helst med helikopter. Midtvinteren, med korte dager og mye snø på trærne i Pasvik, gir ulven mange fordeler, uansett om jegeren er på bakken eller i lufta. Ulven tar seg raskere frem i terrenget enn en mann, eller en snøskuter. I mai greide en ulv også å utmanøvrere både jegere på bakken og i helikopter da det ble gjort et fellingsforsøk i Munkefjord. Siden den gang er det kommet analyseresultat som viser at det i løpet av året har vært tre tisper og en hann i kommunen. Selv om det ikke betyr at alle fire fortsatt er her, betyr det heller ikke at fire er alle. Derfor er det å forvente at flere spor av ulv, og tap av rådyr, rein, elg, og kanskje hunder, vil dokumenteres i årene som kommer.