Mens vi feirer jul og nyttår kommer nytt liv til verden ute i naturen. Under snøen, og under bakken, blir små, blinde bjørnunger født. De blir værende i hiet sammen med mora i fire måneder før de en dag stikker hodet opp av snøen. Da har de mangedoblet sin vekt, kun ved å suge melk fra en mor som selv ikke har spist siden i september.

(Bildet over viser Skaidihannen, som er stoppet ut og befinner seg i utstillingen ved museet i Alta)

Denne historien er basert på informasjon samlet gjennom arbeid i felt og fra DNA-analyser av bjørnehår og bjørnemøkk.

Bjørnen som ventet med å gå i hi

Skaidihannen hadde mer enn en særegenhet. Han ville gjerne sove vintersøvnen på Skaidi, men han ville også vente i det lengste med å gå i hi. Dermed startet han flere ganger for sent med å grave seg inn i bakken. Når snøen allerede lå i en halv meter dyp oppå hardfrosset mark, var det gjerne umulig å grave. Selv om Skaidihannen hadde brede labber og kraftige klør, måtte han gi opp, og lage seg en seng oppå bakken.

Første gang en slik seng ble funnet var i april 2006. Da hadde reineier Knut Magga fulgt et bjørnespor bakover til han fant vinterleiet, som lå ved Gjeddebekken. Et par dager senere fulgte jeg de samme sporene, etter at rovviltkontakt Steinar Wikan hadde spurt om jeg kunne ta oppdraget for ham. Jeg  fant frem til det som kan beskrives som en halv liten iglo, formet av snøen som gjennom vinteren hadde lagt seg over den sovende dyrekroppen. Der hadde Skaidihannen ligget noen måneder, kanskje fra desember.

Et bjørnemøte på vidda

Etter at sola hadde varmet noen uker, og tint seg inn til den brune bjørnepelsen, hadde Skaidihannen langsomt våknet. Han myste nok mot de skarpe solstrålene. Rundt ham var det bare snødekte koller som kastet lyset tilbake. Etter en stund reiste han seg opp og ristet pelsen ren for snø. Så begynte han å vandre på skaren sørover mot Sametivannet og furuskogen, der han tidligere hadde jaktet elg. 

Skaidihannen bar sitt navn med rette. Hele seks ganger til fant jeg at han forlot hi eller vinterkvarter på Skaidi. Det var vårt navn fjellpartiet mellom Langfjorden og Sandnesdalen. På kartet står det Davveskaidi. Året etter oppholdet i Gjeddebekken fikk Skaidihannen selskap i fjellet. Fiskevannsbinna var blitt forstyrret av oppstarten ved Sydvaranger Gruve, og flyttet fra gruveområdet med sine to små unger. Hun ble sett på et jorde i Bjørnelvdalen, før hun gikk gjennom Langvasseid og sørover forbi Sagvann. Der ble hun oppdaget i multebærtiden. Sist i oktober var hun helt oppå toppen av Flaggfjellet. Ikke lenge etterpå gravde hun et hi til hele familien.

En elg til bryllupsmiddag

I juni 2008 fikk Skaidihannen ferten av binna som var kommet til fjells. Han slo seg sammen med den lille familien. De gikk sørover. Ved Myrbekkkoia på Sametiveien drepte han en elg. Det ble mat for alle fire i mange dager. Fiskevannsbinna kom i brunst og var villig. I dagene som fulgte parret de seg flere ganger, mens elgen ble fortært. Skaidihannen gikk så sørover i Pasvik, og drepte flere elg der i løpet av sommeren. Da høsten nærmet seg krysset han Pasvikelva og gikk over til russisk side. Der overvintret han. I april året etter kom Skaidihannen tilbake over elva ved Bjørnsund.

Pandaen og Piloten

Fiskevannsbinna ble ikke registrert flere ganger denne sommeren. Ved juletider fødte hun to unger i hiet hun hadde gravd, et sted nord for Sametiveien. Begge ungene var av hannkjønn. Ynkelig små, blinde og hvite var de nyfødte. Størrelsen var som ekorn. Mora slikket de rene og fikk lagt de inntil pattene. Snart lepjet de feit melk, men sovnet fort. Utenfor, over snølaget, krøp temperaturen ned mot tretti minusgrader. Likevel, de nye livene, som startet i små jordhuler i Pasvikdalen, varslet at en ny vår ville komme. De to skulle etterhvert bli kjent som Pandaen og Piloten. Pandaen fordi han hadde store hvite tegninger. Piloten fordi han holdt til nær flyplassen. Dessverre ble Piloten for tam, så han ble avlivet som toåring. Etterpå ble skinnet stoppet ut. Piloten ble da med i en utstilling som ble satt opp flere steder i Norge.

Mest kjent ble Piloten i det internasjonale forskningsmiljøet, fordi prøver fra ham ble benyttet da man analyserte seg frem til bjørnens genom. Genom er det totale arvestoffet som ligger kodet inn i en organismes DNA. Men det er en annen historie.