I stillingen som toller og grensepoliti ble Axel Hoel automatisk en del av det nazi-ledede Statspolitiet under krigen. I Kirkenes trodde politipresidenten, ledelsen for det tyske Gestapo/Sipo, og etterretningstjenesten Abwehr at han var deres mann. Men i det daglige motarbeidet Axel tyskerne på alle plan, og var innforstått med at det kunne bety døden. Likevel har jeg nylig møtt folk som trodde han var en landssviker.

– Politimannen Hoel gjorde alt for å hjelpe oss, sier Osvald Harjo i sin bok «Moskva kjenner ingen tårer», som kom ut i 1956. Samme år døde Axel Hoel av kreft. 11 år etter at krigen var over, var Harjos ord omtrent det eneste som ble skrevet om Axel Hoels innsats under krigen. Selv hadde Hoel gitt et intervju til avisa Nordlys sommeren 1945, men da var fokuset rettet mot Osvald Harjo og politimannen Hans Harald Rygh, og det at de lurte tyskerne trill rundt. Rygh hadde sluppet Harjo ut av Gestapos arrest i Kirkenes i 1942, og så rømt med ham til Sovjet. I 1945 visste ingen hvor de to var blitt av.

Lite ble skrevet etter krigen

Heller ikke da det i 1953 ble kjent at Harjo levde og satt i en fangeleir i Sovjet, ble det skrevet mye om det som skjedde i Sør-Varanger under krigen. Folk her hadde annet å tenke på. Sentrale deler av kommunen var bombet og brent. All innsats gikk med til å rydde vekk grus og aske, og bygge opp igjen et samfunn. Da Osvald Harjo slapp ut fra Sovjet i 1955, ble han straks satt sammen med en journalist fra Arbeiderpartiet, for å skrive en bok. «Moskva kjenner ingen tårer» skapte den ønskede furore, og svertet Sovjet og Norges Kommunistiske Parti så mye som det gikk an. Bokas helter var Harjo og Rygh, mens de andre som gjorde flukten fra Gestapo mulig, knapt ble nevnt.

I 1956 var tiden fortsatt ikke moden for å tegne et bilde av det som hadde skjedd under krigen. Landssvikoppgjøret var avsluttet, tyskernes medløpere hadde fått sin straff. De var i stor grad tilgitt, godt hjulpet av at Norge og Vesten nå var inne i en kald krig med Sovjet. Da Axel Hoel døde så altfor tidlig, tok han med seg sine kunnskaper og erfaringer fra et liv i folkets tjeneste.

Arbeidet blant tyskere og ihuga nazister

Axel Hoel hadde virkelig tjent sine medmennesker og naboer, og hjulpet dem i hverdagen både i krig og fred, heller enn å håndheve statlige direktiver og forordninger. I tillegg hadde han risikert livet ved å drive et hasardiøst dobbeltspill i tiden han var underlagt Statspolitiet, med den beryktede nazisten Karl A Martinsen som øverste sjef. Martinsen hadde sågar tildelt Hoels nærmeste lokale foresatte, toller Tørseth, medalje for hans innsats med å pågripe norske motstandsmenn. Menn som Axel Hoel tidligere hadde hjulpet.

Likevel fikk Axel Hoel i sin samtid ikke noen større heder enn Osvald Harjo enkle ord. Mye verre er det at enkelte jeg snakket med da jeg i fjor holdt på med boka «I skyggen av Litsafronten» påstod at Axel Hoel var dømt for landssvik. «Han figurerer jo stadig sammen med Gestaposjef Willy Laqua i besøksprotokollen fra Nyrud i Pasvik», ble det sagt.

Berget folk unna tyskernes grep

Det siste stemmer forsåvidt. Men Axel Hoel har aldri vært tiltalt for landssvik. Han ble heller brukt som vitne i enkelte landssviksaker i Sør-Varanger. Det ble også Willy Laqua, som etter krigen fortalte til norsk politi at han hadde hentet Axel Hoel og tatt ham med på oppdrag i Pasvik. Det Laqua da ikke visste var at Hoel en av de gangene lurte Laqua trill rundt. Foran dem satt den ettersøkte sovjetagenten «Pikku-Jussi», Juhan Portti, på besøk hos sin søster på norsk side av Pasvikelva. Hoel berget situasjonen med ordene «Du har jo grenseboerbevis Bordi, vis ham det.» Pikku-Jussi fikk summet seg og fant frem beviset, et bevis Hoel og en kollega på politistasjonen i Kirkenes hadde fabrikert.

Også da Rygh og Harjo var rømt fra arresten i Kirkenes, dro Laqua direkte til Hoel i Pasvik for å få hans mening om hvordan han ville flyktet fra Kirkenes. Hoel svarte med fly eller båt. Han visste så vel hvordan flukten hadde foregått, med bil og til fots. Han hadde selv vært med i planleggingen, og overbragt meldinger til Harjo i fengselet, fra Ragnvald Figenschou og de andre agentene som ventet på Harjo ute i skogen.

Trodde spillet var slutt, men slapp unna

Etter flukten i 1942, og etter andre hendelser der Axel Hoel hadde lurt sine norske og tyske foresatte, trodde han en tid at spillet var slutt. Til sin hustru, Astrid, hadde han gitt uttrykk for at det kunne komme til å gå galt. Han hadde først tenkt å rømme, men konkludert med at det ville være å la henne ta støyten. Med de mange som var henrettet av tyskerne, eller sendt til fangeleire, visste Axel Hoel hva enden kunne være. Han valgte derfor å fortsette sitt dobbeltspill, og greide seg til krigen var slutt.

Lokalhistoriker Steinar Wikan, som gikk mye i Hoels hjem mens Axel fortsatt levde, mener Hoel greide seg fordi han var så distré at tyskerne ikke kunne tro han hadde kapasitet til å være dobbeltagent. Det samme mener Agnes Ryeng Ackermann, som opplevde å få besøk av Axel Hoel og nazisten Tørseth på sin barndoms gård under krigen. Mens Tørseth satt i stua og snakket med hennes far, ble Hoel med mora ut i fjøsen for å hjelpe henne med å bære vann. Der rigget han opp en radio han hadde i ryggsekken. «Han var noe for seg selv, den mannen», er Agnes` ord.

Gjennom arbeidet med «I skyggen av Litsafronten» fant jeg dokumenter som omtalte flere hendelser der Axel Hoel var nevnt. Selv om han fikk en del plass i boka, burde det kanskje vært skrevet noe mer helhetlig om hans innsats for sine medborgere i Pasvikdalen, og for Norge under krigen.