Høsten 1972 kjøpte far den første snøskuteren. Nå skulle det være slutt med lange arbeidsdager, saktegående reinskyss til og fra flokken på fjellet, og ikke minst alt arbeidet som gikk med for å få til en dugelig kjørerein. De firbeinte skulle få sin avløser i en oransje Ockelbo. Men det ble snart klart at både ski og slede fortsatt måtte være med til fjells. Og det hendte far måtte spenne en rein foran sleden for å komme seg hjem.

Den gang, da jeg var 15, var nok en snøskuter en større investering enn det er i dag, sett i forhold til inntekta den vanlige reineier kunne hente ut av flokken. Rundt regnet kostet vel skuteren 1000 kg reinkjøtt, men dette var før mekanisering og omstrukturering, så hver mann hadde jevnt over færre rein enn i dag. 1000 kg kjøtt var derfor en stor andel av årsproduksjonen.

En oransje Ockelbo

En ettermiddag utpå høsten ble skuteren levert hjemme hos oss av firmaet Autospeed i Kirkenes. Kontant gjort opp over en kaffekopp. En oransje Ockelbo med ensylindret Sachsmotor på 16 hestekrefter. Uten batteri og startmotor, men med en startsnor med gummihåndtak. Eller rettere sagt en startvaier, nylonsnorer var enda ikke blitt sterke nok til slike oppgaver. Den svenskproduserte skuteren var laget i jern, og ikke aluminium. Dog med et glassfiber-karosseri over motorrommet. Fremst, i bunnen av skuteren, lå en flat bensintank. Når man dro i startsnora, og når motoren gikk, sørget en vakuumpumpe for at bensinen ble pumpet fra tanken til forgasseren gjennom en svart gummislange. Man så ikke bensinen i slangen, så man måtte bare håpe at pumpa virket til man var hjemme igjen.

Sachsmotoren, produsert i Tyskland, og prikk lik de som satt i tyske strømaggregat under krigen, var plassert midt på skuteren. Man hadde den omtrent mellom knærne om man satt og kjørte. Eksosen gikk ut foran til en lydpotte, mens luftinnsuget var bak, mot setet. Aller nærmest setet var en amerikanskprodusert Tillotson membranforgasser tredd inn på to pinneskruer, og klemt mot motortoppen med to muttere. På undersiden av forgasseren var en bensinpumpe, hvor en membran pulserte grunnet en vakuumslange fra motorens veivhus, og skapte et sug som trakk bensinen opp fra tanken og inn i forgasseren.

Vidundermaskinen fra Ockelbo fungerte bra på den første snøen, men ble selvfølgelig spart på. Det var ingen mening i å kjøre skuteren i stykker mot stokk og stein mens det lå lite snø på bakken. Heller ikke ville man kjøre den ut på nylagt is. Uansett om man kjørte den på full gass ville den nok ikke gå på vann som dagens snøskutere gjør, for å si det sånn. Beltet var omtrent uten ribber, og jernskiene var litt større enn sko nummer 50. Husk også at vi snakker om 16 hestekrefter, og ikke 160.

Kondens i vakuumpumpa

Men etter nyttår slo Ockelboen seg vrang og ville ikke starte. Heldigvis stod den hjemme. Eldstebror, med bilmekanikerutdanning og fartstid i faget, ble tilkalt. Vi yngre fulgte godt med da han skred til verket en søndags formiddag. Med faglig logikk slo han raskt fast at det var Tillotson sin membranforgasser som var problemet. Med varm luft i slangen fra veivhuset, som møtte kaldt stål i membranhuset, var faren for kondens og is overhengende når skuteren ble parkert i minus 20. Med kalde fingre ble to mutre, bensin- og vakuumslange, samt gassvaier løsnet. Så ble Tillotson sitt superprodukt brakt inn i varmen, og lagt på en avis på kjøkkenbordet. Deretter fikk vi en leksjon i hvordan membranforgasseren virket, og hvor problemet kunne sitte. Enten en ispropp i vakuumslangen, eller verre og som oftest, at proppen satt inne i membranhuset. Da måtte forgasseren tas løs fra motoren for å komme til og fjerne problemet.

Etter bror Terjes operasjon av forgasseren, startet Ockelboen uten problemer. Men det varte ikke evig. Det ble mye skruing de neste årene, også for å få start når dagen på fjellet var over, og man ville komme seg hjem. Gamle Bjarne Edvin hadde en annen strategi. Han skrudde ikke sjøl, men hadde bestandig en slede og seletøy stående på fjellet. Startet ikke skuteren, trakk han sleden borttil, og brøt maskinen opp på den. Så fikk en kjørerein dra den mekaniske avløseren ned til bygda.

Alene mot Tillotson i kulda

Den kaldeste reparasjonen hadde jeg en dag jeg var alene i flokken. Rett før jul var det reinsamling i Øvre Pasvik, og alle de andre var dratt dit. Det var kaldt ute. Da jeg kom til fjells tok jeg pesken av før jeg gikk på ski rundt flokken, og hentet inn de dyra som hadde begynt å trekke i en eller annen retning. Vi hadde noen dyr som vi stadig måtte følge med. Var de i flokken var de andre der og. Etter endt økt var det å spre litt fôr på snøen, i den retning man ville at reinene skulle begynne å beite, og så starte avgårde mens de spiste fôr, slik at de ikke begynte å følge med hjemover for å komme til høystakken.

Men Tillotson-forgasseren ville det annerledes. Motoren startet ikke. Det var ikke fristende å begynne å gå 15 kilometer hjemover på ski i kulda, og la skuteren stå. Under setet lå litt verktøy, så det var bare å begynne og skru. På tross av kulda fikk jeg pirket mutrene løs uten å miste de. Så var det å skru opp de fire små skruene som holdt lokket på membranhuset. Jeg ble glad da jeg fant en isperle inne i huset, akkurat innenfor stussen der vakuumslangen var koblet til. Da visste jeg at det var håp. Så var det å montere det hele i hop. Det gikk bra det og. Heldigvis startet Ockelboen. Da jeg kom hjem var den korte dagen over, og mørket hadde senket seg. Jeg var fornøyd med at heller ikke i kulda trengte Tillotson sin membranforgasser å yppe seg mot meg. Termometeret utenfor vinduet viste minus 27.