Gjennom ti tusen år har Pasvikelva vært en livsnerve for alle levende skapninger i dalen. For 200 år siden ble grensa mellom øst og vest plassert langs elvas djupål, og livet for menneskene som da bodde langs den ble endret. 100 år senere startet industrialiseringen I Pasvikdalen. Med den begynte inngrep i elvas løp. Man trengte kraft til å drive smelteovner og motorer. Fosser og stryk ble borte, demninger og kraftverk ble bygget, og mye land ble oversvømmet. Men fortsatt kan man om våren fornemme at Pasvikelva er en livsnerve.

Det er fint vær med sol denne andre helga i april. Endelig. Etter lange perioder med vind og uvær ser det ut til at sola begynner å få tak. Strålene varmer litt i ansiktet, og ute på elva gnikker isflak mot hverandre. Ved Nyrud er et av de få stedene hvor Pasvikelva fortsatt har sitt naturlige løp og vannstand. Her er det mulig å ta en skitur langs elveisen, og se våren komme.

Allerede i det man åpner bildøra hører man det: Sangsvanene som lager høye lyder ute på elva. Et helt orkester kan det være når fugler som kommer trekkende fra sør vil gå inn for landing der andre allerede har funnet et sted med godt beite. De nyankomne blir møtt med skarpe og høylytte protester: – Dette er mitt, er mitt, er mitt. Protestene varer gjerne til en stund etter at de siste svanene har landet, og enighet er oppnådd.

Sangsvanene har fascinert menneskene siden tidenes morgen her ved Pasvikelva. Om våren kan lyden av de høres omtrent døgnet rundt i mange uker. Nå er det ikke lengre fastboende i Øvre Pasvik som blir berørt av dette, og får nattesøvnen forstyrret, slik det var for noen tiår siden. For også helt sør i dalen var det mange som bygde gårder og fant seg et utkomme langs den livgivende elva. Den gang både Norge og Finland satte i gang koloniseringstiltak, for å hevde suverenitet over det område som skoltesamene inntil grensedelingen hadde hatt selvstendig råderett over.

Koloniseringsperioden ble et forholdsvist kort kapittel i Pasvikelvas ti-tusenårige historie. Men den ble veldig betydningsfull for elva og miljøet rundt, også fordi den falt sammen med andre verdenskrig. Da den krigen var over var det meste endret, og det første kraftverket både bygget og sprengt vekk igjen. Siden skulle det bygges enda mange kraftverk, inntil alle fosser og stryk var borte på slutten av 1970-tallet.

Da fossene var temmet ble isen på elva liggende lengre utover våren. Våronna måtte utsettes, og vekstperioden for bøndene ble kortere. Ørretens gyteplasser forsvant og fisket ble dårligere. Det hadde i sin tid vært svært rikt. Allerede i reiseskildringer fra 1880-årene fortelles det om det gode fisket, selv om skoltesamene på samme tid fortalte de reisende at «fisket var gått meget tilbake de senere år».

I dag finnes hverken mange fiskere eller mange gårdbrukere langs Pasvikelva. Dalen er nær folketom sør for Skogfoss. En elendig fylkesvei innbyr heller ikke til stor trafikk. Men for de som gidder å ta turen, og som går et stykke på ski på elva nå om våren, kan opplevelsene være mange. Ikke minst kan man se hva som skjedde da det «siviliserte» samfunn tok over for det skoltesamiske, og plasserte betongmurer, sperregjerder, strømlinjer, vakttårn og master med alskens bevegelsessensorer og kamera påmontert. Ikke akkurat en endring å være stolt over på sivilisajonens vegne.

Likevel, man kan glede seg over å se det årlige trekket av svaner og etterhvert traner og gjess. De er avhengige av Pasvikelva, som mellomstasjon før is og snø smelter på myr og vann. Med sitt enorme nedbørsområde blir Pasvikelvas vannføring stor. Vannet må renne til havet, og selv om høydeforskjellen i snitt bare er omtrent en halvmeter for hver mil, blir det strøm i vannet. Det vet sangsvanene å benytte seg av. Der elva smalner smelter isen fort. Her finner svanene mat i plantene som vokser i den leirete elvebunnen. Store mengder plantekost medgår i løpet av et døgn. På iskanten ligger møkk-ruker som man kunne tro var fra en kalv. Med sin lange hals når en svane nokså dypt når den bikker seg fremover for å beite på elvebunnen. Innimellom kan man se at enkelte ender holder seg nær sangsvanene for å få seg litt lettvint mat som virvler opp der svanene pløyer bunnen.

Våren i nord ser ut til å bli lang i år, men den kan også gi langvarig glede for den som tar en tur langs Pasvikelva.