Hardt arbeid og lange arbeidsuker var det som møtte Sydvaranger-pionerene da de kom til Sør-Varanger for snart 120 år siden. Bedriften «eide» både de ansatte og husene de bodde i. I alle familier var kona pliktig til koke mat for et lag av arbeidende ungkarer. Men et sted kunne man være helt privat, og det var på hytta.

Blant de mange norske og svenske anleggsarbeiderne som kom nordover var det flere som var interessert i jakt og fiske. De benyttet det lille som var av fritid til å bli kjent i området rundt gruvene. Med helgefri fra lørdag kveld til mandag morgen var tiden knapp. Men den ble godt utnyttet av de som ville ut på tur. Ørnevann, Fiskevann og Harefoss var bare timer unna for den som ville gå. Litt lengre tid tok det å komme til Sagvannet og Sandnesdalen.

Ved starten i 1906 foregikk arbeidet bare sommerstid. Boliger fantes ikke. Folk bodde i telt, og kunne kjøpe mat på en av «kafeene» til Mangor Nilsen. Han hadde bord med fire stoler på fem forskjellige steder og serverte utendørs. Etter at verket var reist og drifta kommet i gang kom også samfunnet rundt i mer ordnede former. Da begynte de ivrigste å tenke på å bygge sin egen hytte.

Aase Sandnes fortalte en gang om hvordan hennes barndoms hytte kom til. Hun var født i 1915, som ett av mange barn i familien Jeremiassen. Hennes barnløse tante og ektemannen Hermann Evensen overtok foreldreansvaret for Aase. Hermann var kommet fra Nordland og begynte i jobb ved knuseren i 1911. Fra 1923 bodde Aase sammen med sine pleieforeldre i Brakke 5 i Bjørnevatn.

– «Alt» skjedde på denne tiden, og minnene er mange, fortalte Aase i 1999. Hennes egentlige pappa, Johan Adolf Jeremiassen var en ivrig friluftsmann, og hadde bygget en hytte ved Sandneslangvann allerede i 1915. Men også pleiefar Hermann var en ivrig jeger. En søndagskveld i 1927 kom han tilbake fra jakt og fortalte at nå hadde han funnet sin drømmeplass. Under Vakkeråsen ved Store Fiskevann skulle han bygge sin egen hytte.

Den påfølgende vinteren hadde Hermann med seg dynamittkasser og andre restematerialer når han kom hjem fra jobb. Hjemme var Aase med på å trekke spiker og stift av materialene, som ble buntet i korte og lange bunter. Evensen fikk gjort en avtale med Magnus Randa på Langvasseid om frakt av buntene.

– Han skulle kjøre de inn med rein og slede og legge de ved en furu i Nordøstvika på Store Fiskevann. Da våren kom lå materialbuntene på anvist plass, fortalte Aase.

Sommeren 1928 ble den lille hytta satt opp. Samme sommer bygde også Sydvaranger-arbeideren Henrik Sandnes en hytte litt lengre sør i Nordvestvika, bare noen hundre meter fra Evensens bygg. Begge hyttene står fortsatt. Det er ikke vanskelig å se at mesteparten av materialene er fingerskjøtede kassebord.

Fra hun var 13 år gammel brukte Aase mye tid ved Store Fiskevann. I fotoalbumet hadde hun bilder fra hytta, og fra turer til Harefoss og andre steder i nærområdet. Hun og Eifred Sandnes, den eldste av sønnene på nabohytta, fikk snart et godt øye til hverandre og ble gift i 1937. Hyttene på Store Fiskevann fikk ikke mindre plass i livet deres etter dette.

Selv om standarden på de nå 100 år gamle hyttene på langt nær står i forhold til dagens, ble de antakelig flittigere brukt. Det fortelles mange historier om dette. Kortest vei hadde kanskje gamle Johanson, eller Jonte som han ble kalt. Allerede rundt 1920 hadde han bygget en hytte ved Ørnevann, der Sydvarangers «Direktørhytte» ble bygget tidlig på 1960-tallet. Andre måtte bruker timer for å komme til sitt paradis. Gamle Toresen, som var laksefisker og produserte egne fiskeseneller, hadde bygd hytte ved Harefoss. Den overtok sønnen Svein, som hadde vært kommandosoldat på Svalbard under krigen, og var stor og sterk som en okse. For å komme til hytta en helg etter krigen bar han først ungene på skuldra en kilometer, før han satte de ned og gikk tilbake og hentet en dør med karm. Slik fortsatte han til han var fremme. Da hadde han gått strekningen tre ganger. Vinterstid var det samme prosedyre når to barn og proviant og utstyr skulle fraktes på skikjelke fra gruvene til Harefoss.

Også familien til Aksel Lorentsen brukte flere timer på å komme seg til hytta ved Sagvann før krigen. Sammen med hustru og en datter pleide Aksel å leie bilskyss opp til Langvasseid lørdag ettermiddag. Herfra gikk familien en times tid, til nordenden av Sagvann. Her hadde de en båt. Den rodde de fire kilometer til sørenden av vannet, til sin lille sekskantete hytte. Søndag kveld var de tilbake på Langvasseid igjen.

Ikke alle hyttene er å finne i dag. Men bildene her, som er tatt for flere titalls år siden, forteller sin egen historie om verdien fritiden utenfor boligbrakkene hadde for enkelte arbeidere.