I år er det 80 år siden andre verdenskrig var over her i Varanger. I den anledning utgis i alle fall tre bøker med lokalt stoff. To av de er bare viet krigen, og da er det lokalbefolkningen som står i fokus.

Bildet over viser Kirkenes høsten 1944.

Den som tidligst begynte arbeidet som nå er inne i sin avslutning er Vigdis Våvang. Vigdis ble født i Kirkenes rett etter at krigen var over, og vokste opp her, men dro sørover da hun var 20. Der fikk hun vite om alt som  «gutta på skauen» hadde stått for, men ingen der kjente til at Finnmark var total rasert etter krigen, omtrent som Gaza er i dag. Riktignok snakket hun med flere som hadde hatt Finnmarkinger boende hos seg i 1944/45. De sa at finnmarkingene var late, og de dro igjen straks det var blitt fred. At de led av traumer og depresjoner etter tap av alt de eide, inklusive enkelte familiemedlemmer og venner, var det ingen som hadde tanke for. Historieinteresserte Vigdis returnerte til Sør-Varanger etter mange år, og ble snart leder av historielaget her. Det åpnet flere dører, blant annet et samarbeid med museet, hvor leder Morten Skadsem ønsket hjelp til å intervjue folk. 

Vigdis kommer med sin tredje bok

Utstyrt med notatblokk og båndopptaker gikk Vigdis Våvang i gang, året var 1996 og hun hadde et mål for øye: Det var kvinnene som hadde opplevd krigen som skulle intervjues. Men de flestes munn var lukket da de oppfattet at frøken Våvang kom sørfra og ville høre hvordan det hadde vært her. Nei, krigen ville de ikke snakke om, den var for grusom, den ville de glemme for nå hadde de det bra.

Vigdis måtte endre taktikk, fortelle at hun var herfra, hadde lekt i branntomtene som liten og var unnfanget i et av de få husene som stod igjen med inntakt vaskekjeller. Her tok moren i mot klesvask for marinesveipere som kom med forsyninger og fulgte konvoiene. Da intervjuobjektene fikk høre dette kom kaffen på bordet, praten gikk og nye vennskap oppstod. Intervjuene ble levert museet, men ikke publisert, noe som Vigdis nå har bestemt seg for å gjøre noe med.

Til høsten kommer 16 kvinners historie ut i bokform. Dette blir Vigdis sin tredje bokutgivelse, men den første på eget forlag. Hun har tidligere utgitt J.A. Friis reiseskildringer i ny utgave, samt Nennes dagbok fra krigen.

– Det er viktig å få frem historiene, sier Vigdis Våvang. – Damene jeg intervjuet hadde opplevd mye, og pratet rett fra levra. Det var både alvorlige historier, noen spennende, andre søte og noen humoristiske. Boka er et forsøk på å belyse hverdagen kvinnfolka møtte, særlig på slutten av krigen. Intervjuene formidler personlige vitnesbyrd og gir stemme til kvinner og mødre som levde gjennom krigsårene. Dette er et relativt uutforsket område, og ofte oversett i historiske fortellinger. De som ble intervjuet kom fra hele Sør-Varanger, og omtrent alle er gått bort, avslutter Vigdis Våvang.

Jan-Arne Jerijærvi har illustrert boka med sine tegninger, og den vil være klar før frigjøringsjubileet. 

Harald Sunde kommer med en artikkelsamling 

Vår ikke ukjente lege, lokalhistoriker og forlegger, Harald Sunde, er også godt i gang med en ny bokutgivelse. Denne gang er det en samling av artikler skrevet over tid som blir samlet mellom to permer.

– Det er 27 frittstående artikler, over 20 av dem er fra Sør-Varanger med nabokommuner, mens en skrev jeg i Bangla Desh da jeg jobbet for Røde Kors der, forteller Harald Sunde. – Noen av artiklene har vært presentert andre steder, et par av dem i Varanger Årbok, men mange har bare ligget upublisert på lager. 

– Artiklene er om forskjellige tema, fra portrettintervju til medisin, og videre til grensehistorie, krigs- og partisanhistorie, fortsetter Sunde. Kanskje skal han skrive en artikkel til, når sommeren kommer. Som forlegger kan Harald styre litt friere, men målet er klart: Boka skal utgis i månedsskiftet oktober/november.

I skyggen av Litsafronten

Randapostens utgiver har i disse dager avsluttet et skrivearbeid som har pågått i flere år. Fokuset har vært motstandskamp i Sør-Varanger under krigen, både den organiserte partisan- og agenthistorien, og den motstanden mange sivile gjorde i hverdagen. Hertil kommer også all den hjelpen som partisanene fikk i lokalsamfunnet. En hjelp som for flere endte med døden, og som for mange medførte opphold i fangenskap i Norge, Sovjet og Tyskland. 

Inspirasjonen til å skrive boka kom mens jeg jobbet som journalist i Sør-Varanger Avis. I møte med etterkommerne til de som hadde ytt en innsats under krigen ble jeg klar over vår felles kunnskapsmangel. «Hva skjedde med bestemor eller bestefar, og hvor ble de av?», er spørsmål som ikke bør stå ubesvart. Nå skal det med en gang sies at til tross for mange års arbeid er ikke alle svar funnet. Men gjennom mange intervju, flere besøk i Riksarkivet, og tilgang til mye materiale stilt til disposisjon av andre bidragsytere, har det i alle fall vært mulig å skrive en helhetlig historie som forklarer mye mer av det som skjedde blant vanlige menn og kvinner under krigen. Her er både tragedier og heltehistorier, og mye ny kunnskap er kommet på bordet.

Når det gjelder krigshistorien fra Sør-Varanger er det likevel slik at mye er gått i graven med de som utførte historiske gjerninger. Da krigen var over startet den kalde krigen mellom øst og vest, et halvt år før resten av Norge igjen var blitt fritt. Dermed ble manges munn lukket, og ingen fikk vite hva de hadde utført for sitt land. Fortsatt lever her folk som ikke vil snakke om det de vet, men de som har snakket har i alle fall åpnet for at store deler av vår ukjente krigshistorie kan komme frem i lyset, og mange kan få den heder de fortjener. Boka presenterer også en del av det tyske apparatet som gjennom krigen jobbet for å avdekke partisanene og annet motstandsarbeid, og tyskernes lokale medhjelpere. Heller ikke der er alt bare svart og hvitt, slik det fremkom da krigen var over. Landssvikoppgjøret hadde neppe resultert i det samme i dagens rettssystem som det gjorde den gang.

Boka «I skyggen av Litsafronten» gis ut på eget forlag, og vil komme ut i oktober. Som forfatter av lokal krigshistorie har jeg fått erfare at det fortsatt er langt mellom nord og sør i Norge. Den eneste institusjonen som har funnet det verdt å støtte bokprosjektet er Varanger Årbok, som har gitt et reisestipend. Det skal årboka ha stor takk for.