I det vi gikk inn i påsken bestemte jeg meg for å ta en litt lenger skitur. Føret i Sør-Varanger og Pasvik er sjeldent så godt som akkurat nå, med fem cm snø oppå et skarelag som bærer. Man kan lett gå på ski overalt, og da var tida moden for å kopiere en tur Kjell Ivar Berg og jeg gjorde for 50 år siden.

Bildet over viser den gamle Rajapääkoia.

Vi gikk den gang turen den første uka i mars, og fikk varmegrader og regn underveis, der vi sleit oss frem på treski. Jeg fikk i år bare solskinn, og temperaturen var omtrent mínus ti grader om dagen og det dobbelte om natta.

Det som er et gode når man bor i Finnmark er at man ofte kan starte turen hjemmefra, uten bruk av bil og transport for å komme i gang. Naturen ligger utenfor stuedøra. Jeg planla å gå til hytta i Pasvik, 6 mil unna, men hadde lyst til å gå opp i høyden og inn mot finskegrensa, for å gå høyt og få litt utsikt. Det betød å klatre noen hundre høydemeter med pulk, men stigningene er ikke av de bratteste om man velger en god trasé, og litt motstand må man jo tåle. Det viste seg da også at det ga flere fine opplevelser. Første etappe var bare tre timer, inn til en gjeterkoie familien satte opp for snart 50 år siden, før far min avsluttet sitt yrkesliv som reineier. Før vi kom dit kunne jeg notere det første spesielle dyresporet på turen, en oter som hadde vært inne på fjellet og sklidd ned i bekkene der.

Etter å ha fyrt opp i koia tok jeg pulken med isbor og fiskesaker og prøvde bettet på et par vann i nærheten. I blant kan man få middag og vel så det når man fisker der, men denne gang var det ingenting å hente. Heller ikke på nattstått bruk.

Lørdag gikk turen videre mot sørvest. Langt der fremme vistes toppen av fjellet Rajapää, grensefjellet som deles mellom Norge og Finland. 329 meter høyt står det på dagens kart. Føret var strålende, kun spor av mår, røyskatt, rev og ryper på snøen. Enkelte ryper så vi og, Gilka lukter dem på hundre meters hold, så man får varsel i god tid og bedre fart på skiene. Så kom et stort spor inn fra øst og krysset vår kurs. En jerv. I dag ikke så uvanlig, men for femti år siden omtrent en sensasjon. På turen måtte jeg krysse Sandneslangvannet, Kirkenesområdets drikkevannskilde. Det ligger bare 100 meter høyt, så jeg måtte ned nesten 100 meter, noe jeg valgte å gjøre i vinkelen i sørenden av det nesten halvannen mil lange vannet. Det gikk på et vis å komme ned der, men litt kronglete var det.

Ned kom vi og videre innover til enden av vannet gikk vi på isen. Hardt og fint med ti cm snø oppå knallhard is. Mildværet i februar med smeltevann som senere frøs gjorde at årets påskeføre ble sikret. I sørenden av vannet kom jervesporet igjen bakfra og krysset vår kurs, denne gang dro det mot sørvest i retning av Sametivann. Vi begynte på stigningen opp mot Skifjell og fulgte bekken fra vannet Lavvoladdu (gammevann). Det ble en del fiskeben i sporet bak oss.

Omsider var vi kommet så høyt at jeg brøt av fra bekkesøkket og gikk opp stigningen rett mot vest. Da stod jeg rett nord for Lavvoladdu og tok derfor turen bortom gamma som en kompis har bygget der. Dagen var ikke kommet så langt så det var for tidlig å stoppe. Men et bilde og en sms ble sendt til gammeeieren så han skulle slippe å undres over hvem som hadde passert. Svaret var kort og kontant, at jeg måtte bare bruke gamma om jeg ville. Godt å ha bekjentskaper. Jeg fikk og tilbud om å bruke den neste losjien jeg kom til, Maggas reingjeterkoie. Den takket jeg ja til. Snart fikk jeg også et kort besøk av en reingjeter på skuter, for øvrig den eneste gang på den fire dager lange turen at jeg traff folk. Det er og en fordel på tur i Finnmark. Man trenger ikke gå i kø om man ikke vil.

Etter å ha fått litt kaffe og smågodt, og at Gilka hadde knasket i seg litt medbrakt elgkjøtt hun selv hadde æren for, var sola fortsatt såpass høyt på himmelen at en ekstra sløyfe ble lagt inn. Gå opp til toppen av Rajapää nå for å se på solnedgangen? Omtrent fire kilometer en vei og 100 meter opp? Det ble en fin kveldstur, og toppen ble nådd akkurat i tide. Ruta ble lagt forbi den gamle Rajapääkoia, som Kjell Ivar og jeg overnattet i på turen i 1974. Der jeg forøvrig brakk staven da vi skulle starte ut neste morgen i regnvær. Den ble spjelket og vi kom oss til videre. Siden den gang har det blitt gjort litt vedlikehold på koia, men det burde nok vært gjort mer, av denne «noen». Fra koievannet er det jevn stigning oppover til toppen av Rajapää. Nesten oppe kom jervesporet til syne igjen. Denne gang helt ferskt og i retning vestover. Det er paringstid og hannene er på farten for å finne en make eller flere hvis mulig.

Toppen ble nådd, og en fantastisk utsikt åpenbarte seg. På fjellets høyeste punkt står en grenserøys plassert der i 1826 med kong Karl Johans monogram hugget i stein.

Kveldsturen gjorde at jeg morgenen etter la turen rundt toppen av Rajapää og ikke over. Da slapp jeg å slite opp bakkene med pulk. Turen gikk forbi den gamle Rajapääkoia og ned i Sandnesdalen. Så fulgte jeg dalbunnen fire kilometer oppover til jeg var ved finskegrensa. Dalen strekker seg videre sørvestover, vannet begynner å renne motsatt vei, og havner i fjordarmen Tsurnuvuono i Enaresjøen. Noen hundre meter før grensa klatret jeg opp den slakeste dalsiden jeg fant, og var oppe på sørenden av fjellpartiet Maddaskaidi. Nå var terrenget fallende mot Pasvik, og det var på tide å finne ly bak en stein og varme seg lunsj. Etter lunsjen traff vi på den oppkjørte hundeløypa som går langs finskegrensen. For noen uker siden var den brukt under Finnmarksløpet, snart skal den vel brukes av de som kjører Pasvik Trail. Nå ble det fart på ski og pulk. Spor i løypa foran meg av ski og to pulker og flere hunder viste at flere gjorde som jeg. Men hvor hadde de tenkt å overnatte? Min plan var å stoppe på Vestkoia nær Oksvann.

Vel fremme på Vestkoia da klokka var 15, viste det seg at de to som hadde gått foran meg bare hadde stoppet der for lunsj. De skulle videre og overnatte i Lerkevannskoia. Men der var det bjørn visste jeg. For da jeg fikk telefondekning på Rajapää kvelden før fikk jeg spørsmål om jeg kunne dra dit å undersøke en bjørneobservasjon siden jeg er rovviltkontakt i SNO. Saken ble handtert av en kollega mens jeg var på tur mot Vestkoia, og jo, det var en stor bjørn nær Lerkevann og den hadde tydeligvis en elg den spiste på fordi det lå mye elghår i bjørnesporene. Ikke noe for Gilka å bo i nærheten av, så vi slo oss til på Vestkoia. Det er egentlig en gammel statlig koie, som ble satt opp på 1950-tallet da man bygge reingjerdet mot Finland. Koia er nå i eie av Finnmarkseiendommen og står åpen for turgåere. Den vedlikeholdes og etterforsynes med ved, og gass til koking, så man skal ikke klage på tilretteleggingen. Det samme gjelder også Lerkevannskoia.

Også mandagen opprant med strålende påskevær, og nokså kjølig temperatur. Turen ble lagt rett mot Nordvestbukta, i starten gjennom glissen furuskog på flate moer. Her ble årets første spor av tiurspill observert. Våren er i anmarsj. Kilometer etter kilometer ble lagt bak. Like før vi kom ut på Store Spurvvann krysset vi på ny et jervespor, denne gang kom det inn fra øst og gikk mot Finland. I nordenden av Spurvvannet ender en skuterløype som starter ved Pasvikelva ved Hauge. Vi fulgte den et par kilometer søretter vannet. Der kom det igjen noen store dyrespor på tvers. Bjørnen hadde startet fra Lerkevann dagen før. Flere snøskutere hadde kjørt over bjørnesporet, men ingen hadde stoppet og undersøkt det. Farten hadde kanskje vært for stor til at noen så hvilket spor det var. Bjørn som er ute i mars er heller ikke å forvente. Kanskje har mildværet som var gjort liggeplassen for fuktig?

Vi la like etter kursen rett mot Pasvikelva og hytta. I Klarbekkdalen traff vi igjen bjørnesporet. Bjørnen hadde roet seg ned da den var kommet bort fra det trafikkerte Spurvvannet og hadde lagt kursen nordover, i retning Oksfjell. Kanskje finner den en tørr solvendt plass og tar det med ro noen dager til påsken er over. Vi fortsatte gjennom en stadig tettere furuskog, heldigvis mest i unnabakke. I blant så vi fjellet Galogooaivi foran oss på russisk side, så vi hadde noe å rette oss etter.

Til slutt traff vi et skispor. Da det ikke er ofte man gjør det på dette stedet visste vi hvor det gikk. Rett til egen hytte. En flott påsketur var over, omtrent før påsken var begynt. Mange kilometer på ski i jomfruelig terreng. Mange fine opplevelser, og mange spor etter dyr og fugler hadde vi sett underveis. Faktisk mye mer enn vi så på turen for femti år siden 🙂