I forgårs gikk Grangex ut med at de planlegger oppstart ved Sydvaranger i 2026. «Grønn» malm skal leveres fra NYE DAGBRUDD i 5 -10 år. Det hele avhenger selvfølgelig av at noen finner det lønnsomt å investere i prosjektet, og at direktoratet godkjenner driftsplanene. Grangex har fortsatt ikke kjøpt Sydvaranger. Selv sier de på sin nettside at målet er å raskest mulig tjene penger, med minimum investeringer. Det kaller folk med gruvekompetanse for en svært kortsiktig satsing.

Selger inn et grønt prosjekt

– Grangex har kastet alle baller opp i lufta igjen, uttalte driftslederen ved Sydvaranger før årsskiftet. Da var det satt i gang undersøkende boring helt syd i gruveområdet, fra Kjellmannsåsen og nordover, og hytteeierne i området var bekymret.

Selv om fjellene i gruveområdet har vært gjennomboret både en og fem ganger tidligere, var det altså behov for nye undersøkelser, denne gang for å kartlegge svovelinnhold i malmen. Ser man på Grangex sin egen informasjon om dette, skriver de:
–GRANGEX uttalte strategi er å gjenoppta produksjonen av ultra-høykvalitets direktereduserende magnetittkonsentrater ved Sydvaranger-gruven, og å bli en ledende leverandør til den europeiske og globale stålindustrien mens de gjennomgår den nåværende «grønne stålrevolusjonen».

Videre skriver Grangex:

– Målet är att utreda förutsättningarna för en snabb återstart av malmproduktionen och skapa ett positivt kassaflöde med minimala investeringar, samt att producera ett malmkoncentrat som är anpassat för direktreduktionsprocesser.

I praksis betyr dette at de boringer som har foregått siste kvartal skjer for å utrede hvor det er lettest og billigst å hente ut malm som kan selges som «et grønt produkt». Malm som egner seg for foredling etter nye metoder, der klimagassutslippene er mindre. Man bruker ordet «grønn» for å selge seg inn til investorene. Og til politikerne, som man i følge Grangex sin egen informasjon, fikk på lag under Arendalsmessa sist sommer.

Ingen langsiktighet

Det Grangex har presentert, og nå utfører i felt, betyr at man skal sprenge seg ned på de lettest tilgjengelige klatter av malm som finnes, ta det som er der og gå videre til neste. Allerede er det uttalt at resten av Kjellmannsåsen ved Ørnevann forsvinner som en av de første. Som det ble orientert om i Kirkenes forleden, i følge Sør-Varanger Avis, er tidshorisonten for det hele 5 – 10 år.

Da vil de nye dagbruddene i sørfeltet være tømt – og hva så? Har man fått noe overskudd, og vil man investere dette i noe langsiktig ved Sydvaranger, som underjordsdrift med varighet i to generasjoner? Eller må arbeiderne ta termosen med seg og søke etter nye arbeidsplasser? Det er det helt opp til investorene å avgjøre, og de ser etter én ting: Hvor de raskest mulig får avkastning på pengene sine.

Rask inntjening får de antakelig ikke ved å klargjøre for underjordsdrift. Eller ved å renske opp i Storsleppa. Der sprengte Sydvaranger Gruve foten av seg selv, og båndla 80% av sin dagbruddsressurs, slik produksjonssjef Martinsen uttalte til lokalavisa dengang. Han sa riktignok ikke at de selv hadde sprengt mot bedre vitende, bare at «de hadde fått et ras».

I en utredning fra 2019 ble det sagt at gruva måtte bruke to år på klargjøring for ny dagbruddsdrift. En vesentlig del av tida ville gå med til å sprenge og kjøre bort gråberg, og da bygge 200 meter høye fjell. Først etter det ville man kunne produsere malm og tjene penger. Slike langsiktige penger har en høy utlånsrente, og er vanskelig få få tak i. Den problemstillingen forsøker Grangex nå å unngå ved å satse på rask inntjening med minimum investeringer.

Populært å kalle gruvedrift grønn

I dag er pop-ordet GRØNN, uansett hva det er. I oljeutvinning og gruvedrift betyr det stort sett at man har mindre karbonutslipp enn konkurrentene. Det «grønne» har intet med miljøvennlig utdriving-, transport eller andre miljøhensyn å gjøre. I følge SVA sier også Grangex at mye vil foregå med dieselmaskiner.

Men produktet kan de kalle grønt, fordi det kan anvendes og videreforedles ved direktereduksjonsprosesser, og ikke i smelteovner med høye CO2-utslipp. Det er noe som klinger vel, også når Grangex skal forankre sitt kortsiktige lavinvesteringsprosjekt politisk.

Hva skal man tro på?

Jubelen står selvfølgelig nå i taket blant de mange som ser for seg godt betalte jobber som maskinkjørere og driftspersonell. Det gjorde den også Da Sydvaranger Gruve startet opp for nær 20 år siden. Også da i sør-feltet, med store transportkostnader, varierende malmkvalitet, og dårlig inntjening. Siden konkursen i 2015 har det stadig kommet varsler om at snart skjer det noe, uten at det har vist seg å stemme. Gruva er blitt et investeringsobjekt, som man har kjøpt og solgt videre, eller tatt tilbake fordi kjøperen ikke hadde mulighet til å betale. Denne gang er det Grangex som forsøker seg.

For tre -fire år siden ansatte Sydvaranger også en kompetent gruvesjef, som kom sørover fra Svalbard og pakket ut kofferten. Et par måneder senere pakket han den på ny og dro til Rana. Der drives det en langsiktig underjordsgruve. Den gikk med overskudd også for 10 og 15 år siden, mens Sydvaranger Gruve med sin dagbruddsdrift stadig opparbeidet seg større gjeld. Da konkursen her var et faktum, gikk det selvfølgelig hardt ut over både ansatte og samfunnet rundt. Store summer var tapt, både lokalt, innenlands og utenlands. Også Sydvaranger Gruve var begynt å utrede underjordsdrift, da de innså at dagbrudd ikke gikk. Men da var det for sent. At det ble utredet er noe dagens Sydvarangerledelse passer seg vel for å bekrefte. Det er dagbrudd som gjelder.

For lokalsamfunnets del må man håpe at at Sydvaranger en gang kan bli en langsiktig trygg arbeidsplass. Det virker ikke som det er dette som er i ferd med å skje nå. Grangex sine planer likner på de som Sydvaranger Gruve satset sin oppstart på: Kjellmannsåsbruddet, der det hadde vært tjent gode penger før krigen.

Det gikk dårlig for 10 år siden. Hvorfor skal det gå bedre denne gang, med en uttalt minimums-satsing? Sør-Varanger kommune fortjener noe bedre enn nok en kortsiktig flopp.