Vinteren 1939-1940 herjet Vinterkrigen langs Norges grense i nord. Sovjet angrep den finske grensevaktavdelingen som hadde sete i Petsamo, like øst for Korpfjell. Styrkeforholdet var over 40 til 1. Sovjets mål var å avansere de 530 kilometerne til Rovaniemi på to uker. Men finnene holdt stand, og satte inn store stridspatruljer bak fiendens linjer, i 40 kuldegrader.

Da Vinterkrigen startet den 30. november 1939, var et av Sovjets mål å overta den finske delen av Fiskerhalvøya øst for Kirkenes. Den finsk-sovjetiske grensa hadde siden 1920 delt halvøya i to. Nå ville russerne ha en større del av den, for å sikre innseilingen til Kolafjorden. Her lå militære baser, og den unge havnebyen Murmansk. Sovjet hadde fremmet forslag om å bytte til seg flere landområder i Finland, men finnene var ikke villige til å inngå noen slik avtale. Dermed angrep Sovjet sitt lille naboland den siste novemberdagen for 85 år siden. Da krigen endte etter tre måneder, lå mer enn 300 000 soldater igjen på slagmarkene. 27 000 av dem var finske.

I nord, som i sør og midt-Finland, møtte Den Røde Arme hardere motstand enn forventet. Etter at havneområdet Liinahamari i Petsamofjorden, og tettstedene innenfor, var beskutt med skipskanoner, gikk 40 000 soldater i land og til angrep. De undertallige finske soldatene trakk seg umiddelbart tilbake, innover i landet langs Ishavsveien. Den førte dem raskt over fra Petsamodalen til Pasvikdalen, hvor de norske grensevaktene den 1. desember kunne se at finnene satte hus og fjøs og offentlige bygg i brann på motsatt side av grenseelva. Befolkningen, i et antall på nær 1 500, kom flyktende over elveisen med sine husdyr og det de greide å bære eller trekke med seg. «Bannende og med hat i øynene så de seg tilbake», sa en av soldatene 40 år senere. «Termometeret viste -41 grader», fortsatte han.

Det finske vaktkompaniet i Petsamo talte bare ca 500 mann. Men lokale innbyggere ble raskt utskrevet til tjeneste, og deltok i den oppholdende striden. En beskrivelse sier at den finske styrken på østsiden av Pasvikelva var på 700 mann. De trakk seg sakte tilbake langs Ishavsveien, mens de holdt sovjetsoldatene under press i den intense kulda. Etter knappe tre uker etablerte finnene en sterk forsvarslinje ved elva Kornettijoki, like sør for Nyrud i Pasvikdalen. Fortsatt var det 440 kilometer igjen til Rovaniemi, en by russerne aldri skulle nå. Stillingene ved Kornettijoki holdt i to måneder, før brua over elva ble sprengt, og finnene trakk seg vel en mil lengre sør.

Sovjetsoldatene måtte få alle sine forsyninger brakt etter seg fra Liinahamari i Petsamofjorden. Disse forsyningskolonnene ble mål for finske stridspatruljer. Lokalhistorikeren Tor Aarnes i Kirkenes intervjuet på 1980-tallet flere av de finske patruljeførerne, om det som skjedde vinteren 1940. Han skrev om dette i avisartikler, og noen av finnene var også med på et seminar på Svanvik, og fortalte selv om hendelsene, i 1989. Deres innsats hadde foregått under ekstreme vinterforhold.

Patruljene ble satt sammen av folk som passet til oppgaven. Det var kamp om å få være med på oppdragene, men for å komme inn i et etablert patruljelag var nåløyet trangt. Antall menn var gjerne 16, men det berettes også om en patrulje på 23 soldater som kom over til Norge, og ble internert ved sagbruket på Elvenes i januar 1940. Patruljene gikk fra stillingsområdene i Øvre Pasvik til området sør for norskegrensen mellom Hundevann og Korpfjell. Der gikk Ishavsveien over høydedragene mellom Pasvikdalen og Petsamodalen. Der var det oversiktiktlig, og der vistes ikke skisporene til patruljene lenge, fordi vinden stadig strøk over høydene. For å komme dit måtte patruljene gå rundt det sovjetokkuperte området. De gikk derfor først rett østover fra Pasvikelva, før de dreide nord og krysset Petsamofjellene der nikkelgruvene finnes. Så langt fra Ishavsveien var de trygge for fiendens soldater.

En av patruljeførerne var Reino Seilonen, som var vokst opp på fisnk side i Øvre Pasvik. Han var født i 1915, og avanserte i løpet av krigen fra menig til sersjant. Seilonen var forøvrig i Norge og besøkte sin gamle norske nabo, Bjarne Ryeng, femti år senere. Ryeng var selv stasjonert som soldat i Nesseby mens Vinterkrigen pågikk. Til Tor Aarnes kunne Seilonen fortelle at kulden var et stort problem for patruljene. Flere ble tatt ut av tjeneste grunnet frostskader. Søvnmangelen kunne også bli prekær. Det hendte soldater sovnet mens de gikk på ski i rekken blant andre soldater, og våknet ikke før de traff et tre eller en annen hindring.

Den siste patruljen Reino Seilonen ledet, startet helt sør ved Jäniskoski, der finnene etablerte en sperrestilling midt i februar. Ved Jäniskoski hadde finnene bygd et kraftverk som skulle forsyne smelteovnene ved nikkelverket med strøm. Herfra la patruljen i vei på en 12 mil lang tur i slutten av februar. De kom seg usett over Petsamofjellene og etablerte en observasjonspost ved Ishavsveien sør for Korpfjell. I to døgn lå de der og holdt vakt, uten at det kom noen. Til slutt brøt de opp og gikk videre. Da oppdaget de russere som holdt til i en hytte, hvorfra det hørtes musikk.

Patruljen gikk så mot norskegrensa og Hundevann, hvor fenrik Nils G Nilsen fra Jarfjord holdt til sammen med soldater fra Trønderbataljonen. De var en del av den norske nøytralitetsvakta. Da trønder-soldatene ble gamle menn, ble det skrevet en bok om dem av Helge Husby. Mange av dem hadde skrevet dagbøker under oppholdet i nord vinteren 1939-1940. Der stod det blant annet fortellinger om turer over grensa sammen med Nils G Nilsen, når de hadde hørt skuddvekslinger mellom russere og finske stridspatruljer. På slike turer kunne trønderne blant annet skaffe seg russiske kikkerter, som de plukket av drepte soldater.

På Hundevannshytta fikk Reino Seilonen vite at Vinterkrigen var over to dager tidligere, og at Finland hadde lagt ned våpnene. Seilonen gikk så med sin patrulje til vei, og ble transportert med buss til Nyrud, sør i Pasvikdalen. Herfra fikk soldatene hesteskyss videre til det sydligste norske punktet Grensefoss, før de fortsatte den siste mila til Jäniskoski på ski. Sovjetstyrkene trakk seg etter dette ut av Petsamokorridoren, og finnene begynte å bygge opp igjen det de hadde satt fyr på da krigen startet. I juni året etter startet en ny krig, Fortsettelseskrigen, der finnene sammen med tyskerne forsøkte å ta tilbake det de hadde tapt under Vinterkrigen. Også der var Reino Seilonen med.