(Bildet over: Banne-gården ved Surnu, vest for Haglklumpen. Skjermdump fra YLE)

Enaresjøen er kanskje Finlands mest kjente innsjø, der den ligger nært inn mot Sør-Varanger. Over den krysser i dag direkteflyene mellom Oslo og Kirkenes. På vestsiden av sjøen går Europavei 75, som ender i Vardø. Østsiden av Enaresjøen er det mest øde området i Finland. Dit flyttet en familie fra Tana rundt 1890.

Gamle Aslak Banne, eller Panne, som familienavnet også er skrevet, var født i 1842. Han kom til verden i Utsjoki, på finsk side av Tanaelva. Aslak vokste opp i en reindriftsfamilie. Han ble gift med en jevnaldrende kvinne, som døde barnløs da hun var 40 år gammel. Aslak ble noen år senere gift på ny. Den 16 år yngre Brita Klemetsdatter Kitti var fra nabolaget i Utsjoki. Brita var som Aslak, hun trivdes best i reinflokken.

Men forholdene var vanskelige. Etter at grensen mellom Norge og Finland/Russland ble stengt fikk ikke reinen lengre gå fritt ut til Varangerhalvøya på sommerbeite. Reineierne ble fra 1854 bøtelagt for hvert dyr de ikke greide å holde i eget land. Med mindre beite tilgjengelig ble det trangere om plassen. Etter hvert som barna begynte å komme fant Brita og Aslak ut at de måtte finne et nytt sted å bo. De ville fortsette med sitt frie liv på fjellet.

Sammen hadde de to funnet en vakkert beliggende plass en vinterdag da reinen oppholdt seg i furuskogen mellom Enaresjøen og norskegrensa. Her var vann og bekker, skog og fjell, og ikke en nabo i sikte. Her måtte det gå an å bygge en bolig og leve på en bedre måte. Holde reinene sine på et område hvor det ikke var fare for blanding med andres dyr, og øvrigheta var så langt borte at de rakk å få flokken tilbake om den krysset grensa. En sommerdag la den lille familien i vei fra Utsjoki. Med seg hadde de alle sine reiner og et par kuer. Noen av oksereinene bar kløvsekker med husgeråd og det de trengte på turen. Sleder og utstyr til vinterbruk hadde de allerede levnet på den utsette plassen, og resten fikk de hente når det på ny ble vinterføre. Med Aslak i tet gikk de mot sørøst, mot fjellområdet som finnene kaller Vätsäri, men som Aslak på samisk kalte Vääĉĉir. Lengre og lengre inn i ødemarka dro de. Myggen estimerte de ikke. Det nyttet ikke å bry seg om den. På Brita beit den heller ikke. Hun hadde en tynn skinnpesk på. Peskin-mori skulle siden bli det navnet folk kjente henne ved.

Etter å ha passerten den finske delen av Neidendalføret, skoltesamenes gamle vinterområde, begynte de å se de runde fjelltoppene over furuskogen i øst. Først passerte de grensefjellet Rajapää. Tre mil lengre sør så de grensefjellet Surnuoivi, eller Haglklumpen som det heter på norsk. De gikk mot den. Mens toppen er nokså rund å se til fra norsk side, stuper den mer loddrett ned på den finske siden. Nordvest for den ligger det store vannet Surnujärvi, omtrent en mil langt og etpar kilometer bred. Familien fulgte vestsiden av vannet. Her rant vannet mot sør, mot Surnu-vuono, den ene fjordarmen i Enaresjøen. Nå var det ikke langt igjen. Ved det siste vannet før Enaresjøen stoppet de. Her, ved Pitkä-Surnujærvi, Surnu-Langvann, skulle familien slå rot for mer enn hundre år.

Seks barn satte Brita til verden. To av de døde i sitt første leveår, men to gutter og to jenter vokste opp. Sønnene var født på hver sin side av 1890 og fikk navnene Aslak og Niiles, mens døtrene var Elli Mari og Kaisa Brita, født i 1894 og 1899. Aslak senior bygde seg både hus og fjøs, og begynte å rydde jord ved Pitkä-Surnujærvi. Siden stedet var avsides ble det et stoppested for de som gikk i traktene mellom Øvre Pasvik og Enaresjøen. Fra Bannefamilien ble det etter hvert en sti over til Føllvann på norsk side, kanskje også på grunn av de to jentene som vokste opp i ødemarka. Elli Mari ble etter hvert kjæreste med Arthur Tervaniemi. Han var vokst opp på østsiden av Pasvikelva, i det som er kjent som mellomkrigstidens finske Petsamokorridor. Elli Mari giftet seg med Arthur og flyttet hjem til ham, til bygda Salmijärvi, vis a vis Svanvik. Søsteren Kaisa Brita ble senere gift i Neiden.

Da Aslak ble omfavnet av binna

Gamle Aslak Banne fikk aldri oppleve å se sine døtre vokse opp. Han døde allerede høsten 1908, 64 år gammel. Så avsides som plassen var, måtte familien pakke inn den døde Aslak og legge ham ute under et takutstikk i påvente av bedre føre. Da det led utpå høsten, og reinsamlingene begynte både på finsk og norsk side av grensa, kom en dag handelsmann Mathis Olsen Noste til familien Banne. Han var innehaver av butikken M.O. Noste på Sandnes, og kom kjørende med rein og pulk. Han var på tur til Nellim, noen mil lengre sør. Før Noste skulle gå til ro for natten gikk han ut for å slå lens. Da ble han oppmerksom på noe som stod reist opp mot veggen der han stod. Der fikk handelsmannen for siste gang se den gamle reineieren som snart skulle føres til kirkegården.

Enken Brita fortsatte sitt gamle liv på fjellet så snart døtrene klarte seg på egenhånd. Sønnene Niiles og Aslak junior ble boende ved Surnu, mens Peskin-mori fulgte reinflokken. Nå som Finland var blitt et selvstendig land gjaldt ikke den russiske tsarens strenge grenselover. Peskin-mori var knapt seksti da Finland fikk sjølstyre i 1917. Hun var i god form og levde på farten. Sommerstid gikk hun med en stor bjelle når hun fulgte sine reinsdyr, som kunne gå helt ut mot Bugøyfjord. Herfra snudde hun mot Neiden, og så over fjellet mot Langfjorden, før hun svingte mot sørvest og Enaresjøen. Peskin-Mori satte ikke store krav til tilværelsen. Hun greide seg til og med uten fyrstikker. Min onkel Magnus (født 1899) fortalte at hun bar med seg glør fra det ene bålet til det neste mens hun oppholdt seg i Sandnesdalen. Mor mi, som var født ved Langfjorden i 1921, fortalte om den grove bjella de hørte flytte seg i fjellet. Med den fikk Peskin-Mori lokket med seg både egne og andres rein på tur hjemover til Surnu.

Liten og skrukkete av vær og vind var den gamle reingjeterdamen. En gang traff reinkarene Emil Bordi og Johan Eliassen (Elias-Jussi) fra Pasvik Peskin-mori på finsk side av grensa nær Rajapää. De var alle brunsvidde av sola. Peskin-mori, som ikke var borti et vaskevannsfat for ofte, var spesielt svart der hun lå ved bålet mellom barflekkene. Livet kunne vært bedre sa hun, for hun var veldig forkjølt. Hun lurte på om de hadde noe medisin. Emil hadde en boks tjæresalve. Med et lurt glimt i øyet sa han at det sikkert ville hjelpe om hun smurte inn ansikt og hals med salve. Stakkars Peskin-mori gjorde som han sa. Hun var ikke mindre svart etterpå.

Det ble etter krigen slik at datteren Elli Mari og ektemannen Arthur Tervaniemi flyttet til gården ved Pitkä-Surnujärvi. Finnene måtte avstå Petsamokorridoren til Sovjet etter å ha tapt krigen. Arthur hadde i ungdommen rømt hjem til Petsamo fra sin arbeidsplass i Murmansk, da russerne ville holde ham igjen der. I september 1944 var det finske soldater som tvangsevakuerte ham og de andre familiene fra Petsamo, før russerne overtok området. Elli Mari hadde født sønnen Pekka i 1933. Han skulle bli den siste beboeren på baksida av Haglklumpen, og ble i Finland kjent som Surnu-Pekka.

Faren Arthur døde da Pekka var 25, mora døde ti år senere. Pekka fortsatte å bo på hjemplassen. Ei tid hadde han ei hushjelp fra en en gård ved bredden av Surnu-vuono. Inga Valle var en del eldre enn Pekka, og var vant til å leve i ødemarka. Da Pekka en sommer skulle dra med båt over Enaresjøen for å handle i bygda Nellim, ble Inga med et stykke for å plukke multebær på en holme. Pekka ble heftet i Nellim, der han havnet på fest. Dagen etter la han imidlertid båten inn til holmen igjen og plukket opp sin Inga. Hun hadde klart seg godt, siden tilgangen på bær var god.

– Bor du i lag med den gamle kjerringa fortsatt, spurte en annen ødemarksboer en gang Pekka.

– Ja, men du har nå ikke såpass en gang, svarte Pekka, og spyttet som han pleide å gjøre.

Vårvinteren var en fin tid for Pekka. Da hendte det at turfølger fra Europa kom til Enare for å gå på ski rundt innsjøen. Hos Pekka fikk de overnatte. Pekka gikk ikke ut når de franske damer skulle foreta sitt morgentoalett på hans slitne kjøkken.

Etter at finsk TV (YLE) laget en film om Surnu-Pekka da han var 75, ble han og Surnu-området mer kjent. I dag står husene i Surnu tomme. Det er noen år siden Pekka bodde der, og han kommer ikke tilbake dit. Pekka Tervaniemi gikk bort i august i 2022. Men bilder som legges ut på nettet viser at folk fortsatt vandrer til Surnu for å se plassen. Mange finner har en forkjærlighet for Enare-området, og drar dit i sine ferier. Det vil helt sikkert fortsette slik i årene som kommer.

Du kan se filmen om Surnu-Pekka her