Mens mange samfunnshus, «Folkets Hus» og bygdehus har forsvunnet, har Pasvikdalen fortsatt to lagseide lokaler som er i drift. Både på Skogfoss og på Langvasseid er det de siste år investert mye tid og penger i oppgradering av disse.

Totalrenovert kjøkken ferdig til påske

På Langvasseid er det i dag bygdelaget som eier og driver bygdehuset. Laget ble stiftet i 1986, og overtok lokalet fra stedets husflidslag, som da la ned virksomheten. Da var bygdehuset allerede 30 år gammelt, og bar preg av det. De senere år har store utbedringer foregått, både utendørs og innendørs. Det er grunnboret etter vann. Toaletter og moderne renseanlegg er kommet på plass. Parkeringplasser og uteområdet er oppgradert.

Denne vinteren er det kjøkkenet som totalrenoveres. Vegger, gulv og tak rettes opp fra grunnen av, før ny kjøkkeninnredning skal monteres. Et stort løft for et lite lag. Flere hundre tusen kroner er brukt de siste år, men laget har fått støtte både fra kommunen og fra Sparebankstiftelsen. I tillegg har det vært gjennomført kronerulling, basarer og lotterier for å få inn penger. Det meste av arbeidet med kjøkkenet gjøres på dugnad, men noe fagarbeid må leies inn. Jobben med det elektriske utføres av firmaet Hanseth, som har gitt et meget generøst tilbud til Langvasseid Bygdelag.

Selv om mye ekstraarbeid dukket opp underveis, slik det gjerne gjør ved gamle hus, er det hele snart i havn. Bygdehuset skal stå klart til bruk ved påsketider.

Hus med historie

Bygdehuset på Langvasseid har en spesiell historie. Det ble til i «gjenreisningstiden» etter krigen. Midt på 1950-tallet ble brakkebyen, som kom opp i det nedbrente Kirkenes like etter frigjøringen, erstattet med permanente boliger. Brakke-elementer ble en overskuddsvare. På Langvasseid, hvor det bodde flere tømrere, så man muligheten til å sette opp et eget forsamlingslokale.

Veien fra tanke til handling var kort. I den lille bygda med 10-15 husstander fantes både et eget Ap-lag og et husflidslag. Det ble husflidslaget som ble den formelle eier av bygdehuset. Tomt hadde de østerrikske bergjegerne ordnet under krigen. Like ved riksveien hadde de hatt bilverksted, under knausen som lokalt kalles Gilka. Verkstedet var brent, så tomta tok Langvasseidfolket som krigsbytte. Grunnmur ble støpt, mens Eilif Hildonen og andre lastebileiere fra Pasvik leverte brakkeelementer på tur hjem fra jobb om ettermiddagen.

Brakke-elementene var av standard størrelse, 120 cm brede og tre meter høye. Tre lag med panel, litt reisverk og et lag med porøse plater utgjorde de syv centimeter tykke elementene.

Til hverdag og fest

Det må ha vært litt av en innsats som ble lagt ned da bygdehuset ble til. Folk skulle i tillegg bygge opp sine egne hus og gårder etter krigen. Det meste av arbeidet foregikk med muskelkraft og manuelt verktøy. En dag var jobben fullført. Oppvarmingen var de første årene besørget av vedfyrte ovner tilknyttet en teglsteinspipe som var murt opp midt i lokalet. Man måtte ta til takke med utedo og medbrakt vann. Men fest ble det likevel. Til bryllup, barnedåp og konfirmasjoner var bygdehuset godt å ha. Og selvfølgelig har huset vært i bruk ved mange begravelser.

Vi som var barn på 1960-tallet minnes juletrefestene. Unger fra hele Nedre Pasvik, og gjerne noen fra Bjørnevatn, møttes tredje juledag med sine foreldre. Julekaker og kakao, julenisse med gaver, og sang og ring rundt juletreet. Det hørte julen til. Ofte var det frost og kaldt. Heldige var de med bil som kunne startes med sveiv når de skulle hjem igjen.

Alle bygder har behov for et bygdehus. Men alle bygder har nok og erfart at det krever en stor innsats å holde et hus i hevd.