Som så mange landsens ungdommer på 70-tallet startet jeg min trafikale karriere som haiker. Derfor har jeg siden jeg fikk førerkort og bil tatt på mang en haiker langs veien. Til hjelp for dem og til glede for meg om kjøreturen er lang.
Denne dagen var det en haiker litt utenom det vanlige som stod ved veikanten. Jeg tror vi var kommet over i andre halvdel av september, det var rundt null grader, overskyet og sur vind fra nordvest. Jeg var ferdig på mitt møte i Vadsø og startet ut av byen. I blant kom noen snøkorn flagrende. Klokka var rundt tre, så jeg var ikke helt alene på veien da jeg kjørte opp bakken ved Bietilæ-kaia.
Litt lengre frem, da jeg var kommet et stykke bortetter Vegsletta, hadde trafikkbildet endret seg, og det var blitt litt avstand mellom de bilene som kjørte innover mot Varangerbotn. Der stod et menneske i veikanten og strakte ut handa. Ingen lå rett i hekken på bilen min, så jeg blinket ut og stanset ved siden av det som viste seg å være en dame i godt voksen alder. Ikke stor, men spenstig i kroppen da hun satte seg inn i bilen. Helt tomhendt, ikledt en grei jakke, men bare en glatt joggebukse i den sure vinden.
Praten gikk lett da vi startet videre. Jeg skulle i retning Kirkenes så jeg lurte på hvor langt hun hadde tenkt seg. Hun skulle andre vei fra Varangerbotn, i retning Tana. Jaha- bodde hun der kanskje? – Joda, hun gjorde det. Og jeg skulle ikke mot Tana? –Nei, jeg kunne sette henne av ved Esso i Varangerbotn.
Med erfaring fra en far som ble dement begynte jeg å bli litt bekymret på haikerens vegne. Her var det noe som ikke stemte. Bodde hun kanskje ikke i Tana lengre, men bare lengtet hjem dit? Siden hun var lett å prate med spurte jeg hva hun hadde gjort i Vadsø. – Vært på multebærturer med ei venninne.
Den sesongen var jo over for vel en måned siden, men jeg spurte ikke hva hun hadde gjort siden det. Bær hadde de funnet, men hvor var den? – Levnet hos venninna, hun skulle hente den siden.
Kilometrene ble lagt bak oss, mens vi snakket om Tana og bær og fjell og fiske. Da hun pratet om en i familien fikk jeg spurt henne om navnet, det kunne jo hende jeg kjente den hun snakket om. Nå begynte det å haste syntes jeg, om jeg satte henne av ved Esso, hva ville skje da? Mørket kom sigende, og det ville bli kaldere, det var helt klart. Jeg fisket telefonen opp av lomma mens jeg kjørte og hørte på det min passasjer hadde å fortelle.
Hjemme kjente jeg flere som kunne være til hjelp, så jeg tekstet meldinger og forklarte kort hva som skjedde, og ba om en sjekk mot Vadsø og Tana for å finne ut om haikeren var «på rømmen». Vi passerte Nyborg, og enda en gang fikk jeg spørsmål om hvor jeg skulle når vi kom til Esso om to minutter. – Jeg skulle først inn på Esso, og så østover, men hadde hun noen steder å gå? Heldigvis hadde hun det. Da vi stoppet inne på Esso smatt hun smidig ut av bilen og tok avsted bortetter. Jeg var nok allerede glemt, så jeg kunne følge med på hvor hun ble av uten at hun merket noe til det. Nå kunne jeg ringe til min bekjente og forklare hvor haikeren var. En stund senere kom en telefon i retur. Familien hadde fått beskjed. De skulle ta seg en tur til Varangerbotn og plukke opp min passasjer. Antakelsen om hjemlengsel til barndommens trakter var nok rett.
Den dagen lærte jeg at det i blant følger med ansvar utover det vanlige når man tar på haikere.