Datoen husket han resten av livet. Det var den 9. april 1940. 14 årige Thorbjørn Hallen barket den tredje stokken på lansen ved Gåsvann da barkespaden gled på det frosne treet.
Egentlig skulle Thorbjørn gått sitt siste år på internatskolen på Strand. Han tilhørte «tur» nummer to, altså den elevgruppen som gikk sine seks uker på skolen etter at «tur» nummer en hadde gjennomført sine seks første uker av skoleåret. Men da Thorbjørns gruppe hadde vært to-tre uker på skolen høsten 1939 startet Vinterkrigen mellom Sovjet og Finland. Skolebygningen ble rekvirert av norske militære. Elevene ble sendt hjem. Nå skulle soldater på nøytralitetsvakt bo på internatet.
Elevene fra Øvre Pasvik skulle da gå på en midlertidig skole på Skogfoss. Men der var det få plasser for elevene å bo, for på Skogfoss fantes omtrent ikke bebyggelse den gang. Thorbjørn valgte heller å arbeide i skogen, på laget til onkelen Helge Hallen. Sammen med Arne Ryeng hugde han tømmeret, som Helge kjørte frem til lanseplassen ved Gåsvann med moras hest. Både Arne Ryeng og Helge Hallen var unge menn i tyveårene. Hugsten foregikk ved Korsvann, Ristirääpä, som ligger nordvest for Sortbrysttjern.
Vernesko eller annet verneutstyr var ikke kjente begrep i 1940. Torbjørn arbeidet i sine vanlige klær, og hadde skaller på bena. Da barkespaden skled av stokken slo den hull i den tynne reinskinnsskallen og kløyvde stortåa. Arne Ryeng stod sammen med ham akkurat da.
– Nå slipper du fra det her slaveriet, sa Arne. Han rev sund skjorta si og bandasjerte tåa. Thorbjørn dro til koia og fikk etter hvert tak i en temmet rein, en brød-rein, som han hadde fått hos Sieppi sine. De hadde levnet den gamle reinen igjen da de tok flokken over fra finsk side ved Hestefoss, og dro vestover mot Enare grunnet Vinterkrigen. Med reinen kjørte Thorbjørn så hjemover til Emanuelbekken, en tur på et par mil. Bestemor Hulda kokte grøtomslag og fikk bukt med den gryende betennelsen i tåa.
Thorbjørn hadde før dette spart seg opp en kapital på 20 kroner og 20 øre ved å ta på seg forefallende oppdrag. Blant annet kunne han sommerstid skysse folk over Pasvikelva med bestemoras motorbåt. Men også denne kapitalen gikk tapt på grunn av arbeidsulykken ved Gåsvann. For han måtte som skikken var dele på maten som var innkjøpt til hugsten, og der forsvant tyve av de opptjente kronene. Dermed satt Thorbjørn igjen med 20 øre.
Dette syntes unggutten var for ille, så han ville finne andre måter å tjene penger på. Han spurte da bestemora om han kunne hugge favnved av tørrfurudungen de hadde, og selge veden. Hun sendte ham først til Skogly for å ringe til samvirkelagsbestyrer Andreas Stærk på Svanvik. Joda, Stærk ville kjøpe tørrved. Tre dager senere var en metersfavn ferdig klyvd, og Torbjørn startet igjen til telefonen. Toralf Rauhala, som kjørte samvirkelagets lastebil, kom opp til Emanuelbekken. Han godkjente favnen, betalte kr 25,- og tok veden med seg. Neste vinter ble Thorbjørn utkommandert til sagbruksarbeid for tyskerne. Men det er en annen historie.