– Skulle det vært reist et minnesmerke over samenes vugge måtte det vært på Mestersand på Kjelmøya. Slik uttrykte professor Povl Simonsen seg i Pasvik i 1989. Da var det gått 100 år siden enorme mengder 2500 år gamle gjenstander, og Norges eldste jernalderfunn var gravd ut. Men gjemt og glemt. Lite har skjedd med materialet siden 1989.

Den legendariske Povl Simonsen, som blant annet stod for utgravingene i Pasvik i forbindelse med kraftverksutbyggingen på tidlig 1960-tall, har for lengst lagt ned sin vandringsstav. Selv hadde han heller ikke gjort utgravinger på Kjelmøya. Men han hadde vært der, og han kjente til hva som var funnet der. Og han hadde sin klare oppfatning av hvem som hadde levnet de tusenvis av beingjenstandene der. Det har også arkeolog og professor Bjørnar Olsen fra universitet i Tromsø, som holdt et foredrag om Kjelmøyfunnene på Svanhovd den 20.april.

Norges eldste jernalder, men samisk

Funnene vakte stor oppmerksomhet da de ble kjent rundt 1870. Bestyrer Oluf Rygh ved Oldsakssamlingen i Oslo, sendte Norges første arkeolog, A G Nordvi fra Mortensnes i Nesseby til Mestersand for å gjøre utgravinger. Men da Nordvi avsluttet sitt arbeid tre år senere hadde Rygh mistet interessen. Funnene var riktignok gjort i Norge, men i et område som først var blitt norsk i 1826. Funnet viste spor av jern, som var eldre enn noe annet sted i Norge. Men de som hadde lagt igjen alle gjenstandene på sin sommerboplass hadde åpenbart et samisk levesett, og det var tydeligvis problematisk rundt 1880. Da Rygh i 1885 ga ut verket Norske Oldsaker var Kjelmøyfunnene ikke en gang nevnt. I følge Wikipedia brukes verket fortsatt i dag av arkeologer som referanselitteratur.

Var funnene en fare av sikkerhetspolitiske grunner i 1880?

Til sitt foredrag på Svanvik hadde Bjørnar Olsen tatt med mange bilder av det som ble funnet på Kjelmøya, som ligger ute i Bøkfjorden utenfor Kirkenes. I en bukt på øya bodde i sin tid «Mestermannen», skarpretteren som skulle eksekvere eventuelle dødsstraffer i Varanger. Etter skikken kunne ikke en slik mann bo blant vanlige folk. Mestersanden, sandstranda i bunnen av bukta, fikk derfor navn etter denne boplassen. Vika ligger lunt til og var derfor et naturlig sted å ha boplass under laksefiske, både på 1800-tallet og i tidligere tider. Men på midten av 1800-tallet fant laksefiskere gamle beingjenstander når de gravde jordkjellere i sanden på terrassene ovenfor sjøen. Handelsmann Hans Figenschou tok med noen av disse til en «Almindelige utstilling for Tromsø stift» i 1870 kunne Bjørnar Olsen fortelle.

Etter dette gjorde altså A G Nordvi sine utgravinger, som omtrent ble de siste arkeologiske utgravinger før Bjørnar Olsen selv gjorde utgravinger der på 1990-tallet. For på slutten av 1800-tallet var stedet ikke lengre interessant for arkeologene. Olsen viste i sitt foredrag til at de ledende arkeologer den gang skrev at de mistet interessen fordi dette var samisk.

Men kanskje lå det også nasjonale politiske interesser bak det å la Kjelmøyfunnene gå i glemmeboka? Levesettet som ble avdekket trakk linjene rett frem til skoltesamene i Pasvik, som etter grenseoppgangen i 1826 valgte å bli russiske statsborgere, men fortsatt fikk beholde sine fiskeplasser for laks i blant annet Bøkfjorden. Grenseoppgangen hadde ført med seg komplikasjoner ikke bare for Pasviksamene, men også Neidensamene, og Russland hadde tatt til orde for grensejusteringer. Var Oluf Rygh kanskje påvirket av sine to brødre, som begge var stortingspolitikere, til å ikke lage noen stor sak om de unike Kjelmøyfunnene fordi det kunne trigge nye krav fra Russland? Eller var det bare at samisk jernalder ikke kunne være eldre enn den norske? Jeg synes det virker rart at fagfolk, som arkeologer er, kan se bort fra sitt fag i den grad at de stuer bort og glemmer noe som de i første omgang blir så henrykt over at de sender Norges ledende eksperter på en treårig ekspedisjon for å undersøke.

Hva som ble funnet på Kjelmøya

Professor Bjørnar Olsen viste en del bilder og tabeller til sitt store publikum på Svanvik. For da arkeologene la Kjelmaøya død ble utgravinger og undersøkelser likevel gjort på tidlig 1900-tall, men denne gang av etnografene Solberg og Hallstrøm. De jobbet i feltet i perioden 1907 – 1931, og tok også bilder under de svært omfattende utgravingene. Heldigvis ble dette gjort akkurat da, for Kjelmøya ligger svært strategisk til ved innløpet til Kirkenes. «Festung Kirkenes» kalte tyskerne Kirkenes-området. Kjelmøya ble en viktig base i forsvaret av byen, og hele Mestersandområdet ble bygd ut og totalt forandret under andre verdenskrig.

Det Solberg og Hallstrøm fant var overveldende:

– 52 knivskaft hvor det har vært jernblad

– mer enn 200 pilespisser hvor det har vært jern

– harpunspisser laget av bein som har vært bearbeidet med jernredskaper

– mer enn tusen ferdiglagde redskap som fiskekroker, piler, garnsøkker osv, samt mye mer enn dette som var under produksjon

Sakene har vært gravd ned i sanden av de som lagde de, og bodde på Kjelmøya sommerstid. På den måten var de skjult for vær og vind, og eventuelle andre mennesker som måtte passere før eierne var tilbake igjen neste sommer. Bjørnar Olsen påpekte at alt som er funnet på Kjelmøya viser at dette har vært et sommerbosted. Vinterstid har folket her flyttet, og da sannsynligvis innover i Pasvikdalen. Dette skjedde altså for ca 2500 år siden, men skjellsanden har gjort bevaringsforholdene ekstremt gode. Jern har blitt rust og tre er råtnet vekk, men gjenstander av bein, horn og bevertenner er godt bevart. Så godt at inngraverte mønstre og bumerker er helt inntakt. I tillegg er det også funnet rester av unik asbestforsterket keramikk. Veggene i karene er tynne, helt ned til tre millimeter, kunne Bjørnar Olsen fortelle. C-14 dateringer av gjenstander fra de forskjellige funnsteder har gitt temmelig eksakt aldersbestemmelse av redskapene.

At de ble lagt igjen når det nærmet seg høst og flytting mot innlandet forestod var fordi man vinterstid ikke hadde bruk for disse gjenstandene. Lå de nedgravd i sanden var de like fine når man vendte tilbake neste sommer for å gjenoppta livet på sommerplassen. Livet var godt å leve. Man hadde tid til å produsere nødvendighetsartikler, og man hadde tid til å lage kunstferdige utsmykninger.

Men Kjelmøyfunnene kan du i dag ikke se samlet noe sted. De er spredt på forskjellige museer og samlinger, blant annet i Oslo, Bergen og Tromsø. Noe kan du finne på museet i Neiden.